Fagerrogn er en nokså sjelden plante. Forekomstene er generelt små og sårbare, siden de finnes i kystnære områder som er attraktive for utbygging, rekreasjon etc., og dessuten trenges fagerrogn tilbake der tett skog etableres enten ved aktiv planting eller spontan gjengroing.

Bildet viser nylig utført boligbygging og tilhørende veibygging og terrengendinger i en bratt skråning. Slik utbygging i bratt terreng kan medføre omfattende inngrep, inngrep som er synlig på lang avstand.

Dvergtistel i blomst. Dvergtistel er en av våre sjeldneste plantearter, som bare finnes naturlig i kalkfuruskogsmiljøer på Ulvøya i indre Oslofjord. Her har den gått sterkt tilbake på grunn av utbygging, og vokser nå bare i små mengder i en hage. Som et forsøk på å redde planten er arten nylig introdusert til naboøya Padda. Dette bildet er tatt på Osloryggen i botanisk hage i Oslo, der de har plantet mange plantearter som lever på grunnlendt kalkmark i Oslofjorden.

En relativt sjelden art som forekommer på kalkrik jord og sand spredt over store deler av landet. Forekomstene antas å være sårbare for tråkk og utbygging.

Klapregrsshoppe på rognasal. Klapregresshoppe er en ganske stor og klumpete gresshoppe, med røde vinger og en karakteristisk klaprende lyd. Hannen er svært mørk, med hvite tverrstriper på beina, mens hunnen er lysere brun. Arten er knyttet til varme, sørvendte tørrenger på Østlandet. Arten trues av gjengroing og utbygging og har sannsynligvis hatt en betydelig tilbakegang.

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) er en fredet plante som Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på, da Norge har en stor del av arten forekomst. Den er knyttet til ugjødsla enger og småbiotoper i kulturlandskapet og er truet av gjengroing og utbygging. På bilde fra en åkerholme.

Frøstand av dragehode er klar til å spre sine frø. Dragehode er en plante som Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på, da Norge har en stor del av arten forekomst. Den er knyttet til ugjødsla enger, grunnlendt kalkmark og strandberg og er truet av gjengroing og utbygging.

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) er en fredet plante som Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på, da Norge har en stor del av arten forekomst. Den er knyttet til ugjødsla enger og småbiotoper i kulturlandskapet og er truet av gjengroing og utbygging. På bilde fra en åkerholme.

Smalsøte er en sjelden plante knyttet til relativt kalkrike strandenger. Planten har gått sterk tilbake som følge av gjengroing, samt utbygging og utfylling. Nylig ble arten gjenfunnet i indre Oslofjord etter flere tiår siden siste funn ble gjort.

Gul pærelav vokser på glatt bark av løvtrær, særlig hassel og rogn, i kyststrøk fra Rogaland til Sør-Trøndelag. Den er relativt sjelden, og anses sårbar for hogst, treslagskifte og utbygging. Kilde www.artsdatabanken.no

Den svært uvanlige busken fagerrogn vokser for det meste på åpen grunnlendt mark, urer og berg langs kysten fra Oslofjorden til Bergen. Forekomtene er små og utsatte for gjengroing og utbygging. Arten er endeminsk for Norge. Bildet viser det det karakteristiske bladet til fagerrogn, som er nesten like oppdelt som hos vanlig rogn.

Elvedelta er svært rike og produktive økosystemer og ofte med stor botanisk og ornitologisk verdi. Deltaene er oppvekst-, hekke- og også overvintringsområder for en lang rekke fuglearter, og inneholder vegetasjonssamfunn og plantearter som er spesielle for slike områder. Elvedeltaet i Orkanger var så og si urørt rundt 1920. Etter dette har det skjedd en gradvis utbygging av elveoset med havneanlegg og industri. Elvedelta er i dag en naturtype under stort press fra utbyggingsinteresser.

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) er en fredet plante som Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på, da Norge har en stor del av arten forekomst. Den er knyttet til ugjødsla enger og småbiotoper i kulturlandskapet og er truet av gjengroing og utbygging. På bilde fra en åkerholme.

Typisk lokalitet for klippeblåvinge, med sydvendte eksponerte berg med sparsom vegetasjon langs kysten. Her er det så tørt at furuer ofte dør. Klippeblåvinge var tidligere utbredt langs Øst- og Sørlandskysten fra svenskegrensa til Aust-Agder. Etter 1970-tallet har arten gått kraftig tilbake, som følge av gjengroing og utbygging. I dag er den kun kjent fra to begrensede områder i Østfold og Aust-Agder. Slike områder er populære friluftsområder.

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) er en fredet plante som Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på, da Norge har en stor del av arten forekomst. Den er knyttet til ugjødsla enger og småbiotoper i kulturlandskapet og er truet av gjengroing og utbygging. På bilde fra en åkerholme.

Dvergtistel i blomst. Dvergtistel er en av våre sjeldneste plantearter, som bare finnes naturlig i kalkfuruskogsmiljøer på Ulvøya i indre Oslofjord. Her har den gått sterkt tilbake på grunn av utbygging, og vokser nå bare i små mengder i en hage. Som et forsøk på å redde planten er arten nylig introdusert til naboøya Padda. Dette bildet er tatt på Osloryggen i botanisk hage i Oslo, der de har plantet mange plantearter som lever på grunnlendt kalkmark i Oslofjorden.

Villreinen lever i fjellområder i Sør-Norge. Nesten hele den europeiske bestanden av villrein lever her, noe som gjør den til en ansvarsart som vi er særlig forpliktet til å ta vare på. Opprinnelig fantes det villrein i hele landet, men mye har endret seg i løpet av de siste hundre årene. I Nord-Norge ble det en gradvis overgang til tamreindrift, mens villreinflokkene i Sør-Norge holdt på å bli utryddet på grunn av jakt. Utbygging og menneskelig aktivitet har ført til en oppsplitting av arealene villreinen kan bruke. Villreinen som tidligere kunne forflytte seg ganske fritt innenfor fire store sammenhengende fjellområder i Sør-Norge, bruker i dag 24 mer eller mindre adskilte områder. Presset på leveområdene har økt og pågår fortsatt. Sykdom og klimaendringer er også del av utfordringsbildet i dag. Villreinen blir ofte omtalt som fjellets nomade, siden det marginale og ustabile livsgrunnlaget i fjellet krever at villreinen ofte må forflytte seg over store avstander for å finne tilstrekkelig mat. Klima, vegetasjon, geografiske forhold og menneskelig aktivitet er avgjørende for hvor villreinen vandrer til ulike årstider. Bildet viser en beitende reinsflokk i høstfjellet.

Grynrosettlav, Physcia dimidiata, er globalt vidt utbredt i kontinentale områder. I Norden finnes den bare i Norge og har her sin hovedforekomst i Gudbrandsdalen. Arten er knyttet til lysåpne til noe skyggefulle, kalkrike bergvegger (ofte kalkskifer) i kulturlandskapet og til dels i rik løvskog. Den er generelt negativt påvirket av gjengroing pga redusert drift i kulturlandskapet og av utbygging på lokalitetene.

Dvergtistel i blomst. Dvergtistel er en av våre sjeldneste plantearter, som bare finnes naturlig i kalkfuruskogsmiljøer på Ulvøya i indre Oslofjord. Her har den gått sterkt tilbake på grunn av utbygging, og vokser nå bare i små mengder i en hage. Som et forsøk på å redde planten er arten nylig introdusert til naboøya Padda. Dette bildet er tatt på Osloryggen i botanisk hage i Oslo, der de har plantet mange plantearter som lever på grunnlendt kalkmark i Oslofjorden.

Villreinen lever i fjellområder i Sør-Norge. Nesten hele den europeiske bestanden av villrein lever her, noe som gjør den til en ansvarsart som vi er særlig forpliktet til å ta vare på. Opprinnelig fantes det villrein i hele landet, men mye har endret seg i løpet av de siste hundre årene. I Nord-Norge ble det en gradvis overgang til tamreindrift, mens villreinflokkene i Sør-Norge holdt på å bli utryddet på grunn av jakt. Utbygging og menneskelig aktivitet har ført til en oppsplitting av arealene villreinen kan bruke. Villreinen som tidligere kunne forflytte seg ganske fritt innenfor fire store sammenhengende fjellområder i Sør-Norge, bruker i dag 24 mer eller mindre adskilte områder. Presset på leveområdene har økt og pågår fortsatt. Sykdom og klimaendringer er også del av utfordringsbildet i dag. Villreinen blir ofte omtalt som fjellets nomade, siden det marginale og ustabile livsgrunnlaget i fjellet krever at villreinen ofte må forflytte seg over store avstander for å finne tilstrekkelig mat. Klima, vegetasjon, geografiske forhold og menneskelig aktivitet er avgjørende for hvor villreinen vandrer til ulike årstider. Bildet viser en reinsbukk og to simler i brunstiden om høsten.