Småspove er en stor vadefugl med ganske langt nedoverbøyd nebb. Den er imidlertid mindre og har kortere nebb enn sin nære slekning storspove. Den har en mørk øyestripe i kontrast mot lys overøyestripe og en lys "midtskill" på toppen av hodet. Småspove hekker på myrer i fjellskog, i fjellheier og kystheier, og overvintrer i tropisk Afrika. Bildet viser småspove på hekkeplass.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Bildet viser en hunnfarget bergand (hunn eller ungfugl). Berganda er en fåtallig hekkefugl i Norge. Den forekommer hovedsakelig ved grunne og næringsrike fjellvann. Hannene har grønnsvart hode, hvite flanker, gråvatret rygg og ellers svart kropp. Hunnene er brunlige. Mange overvintrer langs kysten av Norge. Berganda dykker etter føde, som gjerne er skjell eller snegler. Kilde: Artsdatabanken

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser gul horvalmue på rullesteinstrand.

Gråstrupedykker er en forholdsvis stor dykker. Om sommeren har den kastanjebrun hals, og svart kalott og nakke. Det grå hake- og kinnpartiet lyser på lang avstand. Om vinteren forsvinner den brune halsfargen. Gråstrypedykker har en østlige utbredelse i Europa, der den hekker i næringsrike våtmarker. Det finnes relativt små hekkebestander i Danmark og Sverige, samt at noen få par hekker i Norge (Troms). I vinterhalvåret fra september til april er arten ganske vanlig forekommende langs store deler av norskekysten nord til Troms. Bildet viser gråstrupedykekr i sommerdrakt.

Buttsnutefrosk kalles også vanlig frosk, fordi den er den vanligste av Norges 3 froskearter.

Småsalamander formerer seg i næringsrike dammer og myrtjern. De voksne dyrene vandrer til dammene i april/mai og opp fra dammene i når de er ferdige med parring og egglegging i juni-august. Gjenfylling av dammer, forsuring, forurensning og utsetting av fisk er noen av faktorene som har resultert i at den har vært i tilbakegang. Bildet er tatt under kontrollerte forhold.

Lakseoppdrett er en viktig næringsvei langs kysten vår. Næringen står imidlertid ovenfor store utfordringer blant annet når det gjelder å hindre rømning, hindre spredning av fiskesykdommer til villaks og holde lakselusnivået på et lavt nivå. I forgrunnen står det et havørnpar på en holme.

Knoppsvaner (Cygnus olor) sitter på isen. Arten har siden 1990-tallet blitt en vanlig overvintrer langs våre store vassdrag.

Makrellterne har i voksendrakt orangerødt nebb med sort spiss og en svart hette. Resten av fuglen er lysegrå. Makrellterne er veldig lik rødnebbterne, men kan bla. skilles på lengre nebb og lengre bein. Den er en kystbunden terne. som hekker langs mesteparten norges kyst og enkelte steder i innlandet, dog mindre vanlig lengst i nord.. Makrellterne lever av små fisk, krepsdyr og insekter. Den er en utpreget langdistansetrekkfugl, som overvintrer utenfor kysten av vest- og sørlige deler av Afrika. Arten har gått kraftig tilbake de siste tiårene. Bildet viser både en makrellterne og to mennesker som fisker.

Svømmesnipe er en liten vadefugl i snipefamilien, med rustrødt parti rundt halsen i sommerdrakt. Den hekker i småvann i høyfjellet og på tundraen, og overvintrer i tropiske havområder. Hos svømmesnipene er kjønnsrollene reversert. Hunnene er større og mer fargerike enn hannene. Svømmesnipe lever av små insekter og krepsdyr. Bildet viser svømmesnipe i sommerdrakt.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Steinkobbe en en typisk kystsel, som lever i kolonier spredt langs norskekysten. Arten liker å ligge på et skjær og la solen varme opp kroppen. Den jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. De spister små fisk (10 til 20 cm) som sei, hyse, torsk og sild. Her steinkobbe, storskarv og gråmåke på et skjær med Oslo i bakgrunnen.

Blåpraktvannymfe (Calopteryx virgo) som sitter på strå av dronningstarr, langs nylig gjenåpnet bekk. Blåvingevannymfe som hviler på en stengel av en starr. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker. Forekomst av arten indikerer god vannkvalitet.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Elg i sprang over et jorde.

Bildet viser en hvilende rågeit med sommerpels. Rådyr eller europeisk rådyr (Capreolus capreolus) er det minste av hjortedyrene i Skandinavia og veier 18-36 kg. Sommerstid er pelsen rødbrun mens vinterpelsen er mer gråbrun. Rådyrkillingen har lyse prikker i behåringen over ryggen. Råbukken har et kort, enkelt gevir med opptil tre tagger per horn, som felles årlig. Rådyret er utbredt over store deler av Europa og Lilleasia, og finnes i nesten hele Norge.

Reinsdyra (Rangifer tarandus) har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom.

Også nedbygging kan være en trussel for bratte kalkberg, her ses et hus som er bygget på hylle i bergveggen i Brevik sentrum. Rundt huset er det også etablert seg flere fremmede arter (hagerømlinger) bl.a. filtarve.