Fjellreven gikk kraftig tilbake i antall i Skandinavia fra slutten av 1800-tallet til fredningen i 1930. Til tross for langvarig fredning er den skandinaviske bestanden fremdeles svært liten, mens bestandene i arktis er livskraftige. Bildet viser en voksen fjellrev som titter hodet frem bak en knaus.

Korallkjuke er knyttet til gamle eikeskoger og vokser i tilknytning til basen på gamle og grove eiketrær. Den forårsaker vitråte på eika. Her er den fotografert under Mjølkeeika i Berge landskapsvernområde.

Plantet sitkagran som har erstattet deler av svært verdifull naturbeitemark. Sitkagrana ble først plantet i Norge ved overgangen til 1900-tallet, og fra rundt 1950 spilte den en viktig rolle i skogreising på kysten av Vestlandet og i Nord-Norge. Sitkagrana vokser raskere og har en større produksjon enn både gran, furu og bjørk, og i dag har vi om lag 500 000 dekar sitkagranskog i Norge. Treet har blågrønne og svært spisse nåler som har to hvite bånd på undersiden. På avstand får treet derfor et grålig skjær over seg. Kilde: www.sabima.no

Korallkjuke (Grifola frondosa) står på den norske rødlista (2006). Arten er knyttet til gamle eikeskoger og vokser i tilknytning til basen på gale og grove eiketrær. Den forårsaker vitråte på eika. Her er den fotografert i Jomfruland ladskapsvernområde.

Barlind er ett av våre mer uvanlige bartrær. Du kan finne det spredt langs kyststrøk opp til Sunnmøre hvor Europas nordligste forekomst vokser i Hjørundfjorden. Det er vintergrønt som våre andre bartrær og er giftig. Enkelte hjortedyr, samt kaniner og katter skal imidlertid være motstandsdyktige mot giften. De røde frøkappene som omgir frøene er imidlertid ikke giftig og er en delikatesse for fugl. Selve frøet, som er giftig, passerer fordøyelseskanalen uskadet slik at planten kan spre seg. Kilde: www.wikipedia.no

Huldregras (Cinna latifolia). Arten er knyttet til rike skyggefulle lokaliteter og er typisk for bekkekløfter og andre fuktige lokaliteter.

En flokk med unge sangsvaner svømmer rundt på et lite tjern i fjellskogen i Nord-Trøndelag. Arten er vanlig om vinteren i Sør-Norge, men hekker først og fremst i Nord-Skandinavia og Sibir.

Gutt og geit.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Tranen er en stor fugl som trives best på store myrer i barskog og fjellskog. Det er en trekkfugl som kommer til Norge i april. Her er den fotografert i Sverige ved Hornborgasjøen.

Furufåresopp (A. subrubescens s. str.) danner mykorrhiza med furu. Arten forekommer særlig i tørr, lavrik, eldre sandfuruskog, men også i lågurtfuruskog, lågurtolivinfuruskog og i blant i berglendt bærlyngskog/lavfuruskog med tynn humus.

Lys jordhumle og liten bloddråpesvermer som sanker nektar på rødknapp. Rødknapp er en verdifull næringsplante for humler, sommerfugler og mange andre insekter. Liten bloddråpesvermer lever på blomsterrike enger og har erteplanter som vertsorganisme. Arten har gått sterlt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Lys jordhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt i Norge unntatt høyt til fjells. Den kan være svært vanskelig å skille fra de andre jordhumlene, men hannen er karakteristisk med sin påfallende lyse ansiktsbehåring. Kilde: Artsdatabanken.

Lunde er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm. Her er det en i flukt.

Elg er verdens største hjortevilt, Norges største landpattedyr og skiller seg fra andre hjortedyrarter i størrelse og utseende. De største hannelgene kan veie opp mot 800 kg. Elgens naturlige leveområde er i barskogbeltet på hele den nordlige halvkule. I Norge finnes det elg over det meste av landet, men først og fremst under tregrensen. Bildet viser elg som beiter på en myr i fjellbjørkeskogen.

Hodeskoddelav trives i fuktige miljøer, gjerne bekkekløfter. Den vokser oftest på bergvegger men også av og til epifyttisk på trær som på denne rognen.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Marinøkkel (Botrychium lunaria) er en liten unselig karplante som er knyttet til slåtte- og beiteenger, beitemark og på enger og heier på fjellet, som regel på baserik grunn.

Gråmåka er en av våre mer vanlig måker. Den hekker langs hele kysten vår, men også fåtallig i innlandet.

To elgokser som har funnet seg en god plass på en av øyene utenfor Lauvsnes i Flatanger kommune.