Solrose er en flerårig opptil 30 cm høy dvergbusk. Blomstene er gule, 12–20 mm, og i kvaster med opptil 12. Arten vokser på tørre, steinete steder, ofte på kalkrik grunn. Solrose er utbredt i Europa og Vest-Asia, og går langt nord i Sverige. Så langt er det bare funnet noen få og små forekomster av arten lengst syd i Norge, ved Jeløya i Moss og Asmaløy på Hvaler.

Kjernebiter som letter. Kjernebiteren er en fåtallig hekkefugl i edelløvskog i de sørlige og sørøstre delene av Norge. Mange fugler overvintrer hos oss, mens andre trekker til Mellom-Europa. Arten er lett kjennelig på det ekstremt kraftige nebbet, svart hakelapp og svart tøyle mellom nebb og øye. Kjernebiter har hatt en bestandsøkning de siste 15-20 årene, trolig som følge av klimaendringene. Bildet er tatt på foringsplass.

Hagehumle som sanker nektar på dragehode. Dragehode er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Mongolspringfrø er en ettårig, ca 0,5 m høy fremmed art, med små blekgule blomster. Den kommer opprinnelig fra Mellom- og Øst-Asia. Planten ble i 1870-80-årene spredd fra botanisk hage i Oslo for forsøksdyrking til en rekke privathager rundt i landet. Den har trolig også etablert seg i naturen via lagringsplasser for importert tømmer og importert plantemateriale. Arten trives best i halvskygge eller skyggefullt miljø på relativt næringsrik, fuktig jord, særlig flommarkskog. Omfattende, tette renbestander er vanlige. Disse kan føre til fortrengning av stedegne arter, endringer i jordbunnsforhold og økt ersjonsfare. Bildet viser mongolspringfrø på en gammel fyllplass for hageavfall. Kilde: Artsdatabanken.

Det er to tamreinselskap som har konsesjon for reindrift i Jotunheimen og det er Lom Tamrein As og Vågå Tamrein As. De har rundt 2400 dyr hver i vinterflokken, så med kalvetilveksten kan det være 7-8000 rein som beiter i Jotunheimen og området rundt. Kilde: https://www.jotunheimen.info/om-nasjonalparken/tamrein-i-jotunheimen/

Skilderudtjønna er en viktig fuglelokalitet med gruntvannsområder med dominans av langskudd- og flytebladvegetasjon, med gradvis overgang mot dypere helofytt- sump. I kanten vokser rikelig med den mindre vanlige buesivaks som er avbildet her.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Båtturisme på Svalbard. Her er det to nysgjerrige hvalross som nærmer seg lettbåten. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Stær er en typisk jordbrukslandskapsfug, men lever også i tilknytning til tettsteder og byer der den bl.a. leter etter meitemark og andre smådyr på plener. Fuglene trekker sydover i september og oktober og kommer tilbake i mars og april. Noen få fugler overvintrer lengst syd i landet. Bildet stær som har reir i ett hulrom i en lind.. Gamle trær er viktige hekkeplasser for stær.

Gråmåkepar som har funnet frem til hekkeplassen tidlig om våren. Men fremdeles er det mye snø.

Gamle, grove grove løvtrær er viktige livsmiljøer for enkelte sjeldne og truede arter. Her deler av en grov høystubbe av gråor med knuskkjuke ved et speilblankt vann.

Rovfluer er en stor gruppe fluer hvor både voksne og larver er rovdyr som fanger andre insekter, ofte større enn dem selv. Som voksne sitter ange arter og venter på bestemte utsiktsplasser og er på jakt etter forbipassernende insekter som de kan fange og spise. Bildet viser en hann av en svarrthårrovflue.

Dvergspett hann med rød isse på en død grein. Dvergspett er vår minste hakkespett. Den er avhengig av insektlarver i døde løvtrær og lever helst i eldre løvskog.

Fruktlegemet av tårekjuke er ganske stort og ettårig. Som fersk har den lys brun til kremgul farve og utskiller en lys brun væske. Tårekjuke er en av mange arter som først og fremst lever på gamle og grove eiker, ett miljø som har blitt sjeldent i dagens skog- og kulturlandskap. Arten snylter på røttene til gamle eiketrær, og forårsaker hvitråte hos vertstreet. Tårekjuke er svært sjelden forekommende i Sør-Norge, men noe mer vanlig sørover i Europa.

Klapregrsshoppe på berberis. Klapregresshoppe er en ganske stor og klumpete gresshoppe, med røde vinger og en karakteristisk klaprende lyd. Hannen er svært mørk, med hvite tverrstriper på beina, mens hunnen er lysere brun. Arten er knyttet til varme, sørvendte tørrenger på Østlandet. Arten trues av gjengroing og utbygging og har sannsynligvis hatt en betydelig tilbakegang.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser en stor og flott bukk som holder oppsikt med en av simlene.

Flytegro er en flerårig vannplante i vassgrofamilien, som er svært svært sjeldent forekommende i Norge. I nyere tid er den bare er funnet i noen få innsjøer i Nordmarka og Lillomarka ved Oslo og noen dammer ved Larvik og Fredrikstad. Der de finnes kan de imidlertid gjerne opptre i massebestander på mange tusen planter. Arten vokser på relativt grunt vann og blir opptil 1 m høy, med blader og blomster som flyter på overflaten. Blomstene er hvite, med gul flekk ved basis av kronbladene. Arten er fredet i Norge. Bildet viser planten i miljø.

Beitende svalbardrein. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det tøffe klimaet.

Marianøkleblom (Primula veris) er en typisk kulturlandskapsplante, som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel og gjengroing av enger og hagemarker. Den er også sårbar for kunstgjødsel.

Karminspinner foretrekker solrike enger, gjerne der det er noe sandholdig jord. I Norge er den funnet noen få steder langs kysten i Sør-Norge, med sin hovedforekomst i Ytre Oslofjord. Larvene lever på svineblom-arter, helst på landøyda. Både den voksne og larven har sterke farger som signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Den voksne sommerfuglen flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv.