Lobothallia radiosa er en sjelden skorpalav som vokser på soleksponerte kalkberg i indre Oslofjord, Ringerike og ved Mjøsa. Dette eksemplaret er fotografert på Brønnøya i Asker kommune.

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa. Den har fått status som en av verdens mest problamatiske planter fordi den danner massive og høye forekomster som effektivt konkurerer ut annen vegetasjon og som nesten er svært vanskelig å bli kvitt. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Her har parkslirekne etablert seg etter forflytning av masser.

Bildet viser vipe, med vindmøller i bakgrunnen. Vindkraft er en viktig energikilde. Samtidig kan bygging av vindmøller medføre inngrep biologisk verdifulle naturområder og verdifulle landskap, og utgjøre en risikofaktor for kollisjoner med de mange fugler som forekommer langs kysten.

Den europeiske beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule, med en vekt på opptil 40 kg og nesten 1 m lang kropp. Den har et særegent utseende med en flattrykt hale med hornaktige skjell, svømmehud mellom tærne, sterkt utviklede gnagertenner og kraftige klør. Beveren er nattaktiv og knyttet til vann. Beverens næring består av bark, unge grener av forskjellige løvtrær som den feller, samt vannplanter. Dyret er med på skape sitt eget miljø ved å bygge dammer og store beverhytter som de bor i. Beveren forekom tidligere over store deler av Europa og Asia, men gikk kraftig tilbake i Europa pga. etterstrebelse. De siste hundre år har arten tatt seg opp igjen i Norge og er nå vanlig mange steder på Østlandet.

Gul pærelav vokser på glatt bark av løvtrær, særlig hassel og rogn, i kyststrøk fra Rogaland til Sør-Trøndelag. Den er relativt sjelden, og anses sårbar for hogst, treslagskifte og utbygging. Kilde www.artsdatabanken.no

Svarthalespoven er stor vadefugl med svært langt nebb, lange bein og en praktfull rustrød farge i sommerdrakten. Svarthalespoven skilles lett fra den lignende lappspoven på de karakteristiske brede hvite vingebånd og hvite stjert med et markert svart bånd ytterst. Svarthalespove er en svært sjelden hekkefugl i I Norge, med hovedforekomst i straneng og slåtteng på Jæren og i Vesterålen. Arten har gått kraftig tilbake over det meste av Europa. Bildet viser svarthalespove hunn på en gjerdestolpe.

Bildet viser en voksen ismåke i flukt, Ismåke er en høyarktisk art som oppholder seg i isfylte farvann hele året og som hekker i kolonier. Det er en middels stor måke med helhvit fjærdrakt, svarte bein og gult nebb med mørk basis. Arten har en sirkumpolar, arktisk utbredelse, og den er sjelden i global målestokk. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par, der Svalbardbestanden er estimert til 1000-2000 par med størst tetthet i de nordlige og østlige delene av øygruppen. På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, kan ismåke være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Gravand er stor som en liten gås, har gåselignende fasong og kalles fagergås av mange. Den er fargerik med en mosaikk av hvite, brune og mørkegrønne felter, samt med rødt nebb. Arten hekker langs hele norskekysten. Reiret legges under store steinblokker, båtnaust el.l. eller den graver gang til et reirkammer. Gravand lever av bunndyr som den hovedsakelig filtrerer ut av mudder i gruntvannsområder. Den er en av de første trekkfuglene som kommer om våren. Bildet viser gravand hann, som har rød knøl på nebbroten.

Hvitkinngåsa hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja. Bestanden på Svalbard har vært i kraftig vekst, og talte i 2005 ca 27.000 individer, etter at den var beregnet til noen få hundre på slutten av 1940-årene. Disse passerer norskekysten hver vår og høst på vei til og fra overvintringsområdene i Skottland. Østlandet har også en liten bestand som de siste årene har tatt seg kraftig opp. Her er den fotografert i hekkeområder i Adventdalen på Svalbard.

En liten flokk med vær som beiter i kystlandskapet på Værlandet.

Bildet viser knoppsvane og sangsvane sammen. Knoppsvane hekker i Norge ved grunne, næringsrike innsjøer og i skjermede bukter og viker langs sjøen, samt på øyer i skjærgården. Den hekker i lavlandet langs kysten fra svenskegrensen til Trøndelag, samt et stykke inn dalførene på Østlandet. Knoppsvanen øker sin utbredelse nordover og innover i landet. Fugler som hekker i Norge er dels stasjonære (særlig på Jæren), men kan også trekke sørover til Danmark avhengig av fødetilgangen om vinteren. Sangsvane hekket tidligere spredt i vegetasjonsrike tjern og innsjøer, ofte i de mest utilgjengelige myrområdene i nordlige deler av Norge. I de senere år har arten imidlertid ekspandert sørover. Fugler som hekker i Norge overvintrer trolig hovedsakelig langs norskekysten, men vinterbestanden er mye større enn hekkebestanden og det antas derfor at også svenske, finske og muligens russiske sangsvaner overvintrer i Norge. Arten er avhengig av åpent vann og forflytter seg om høsten og vinteren etter isforholdene. Kilde: Artsdatabanken

Økte nedbørsmengder på grunn av et endret klima vil også gi hyppigere episoder med styrtregn. DEt kan få store konsekvenser for landets matvareproduksjons, slik som her i Røyken hvor styrtregn har lagt store mengder med havre flatt.

Liten dam med høy pH langs kalkrike strandberg på Langøya. Slike er viktige for mange krevende arter. På bildet ses liten salamander svømme over tette forekomster av den krevende karansalgen piggkrans.

Stillits er en fåtallig hekkefugl i kulturlandskap og løvskog i Sydøst-Norge. Det er en av våre mest fargerike fugler. Arten har blitt vanligere de siste 15-20 årene, sannsynligvis som følge av klimaendringer. Bildet er tatt på foringsplass.

Eggegul kjuke finnes i løv- og blandingsskog. Arten finnes dels på skrinne og solvarme tørre steder der den er nedbryter på avbarkete læger av osp, dels i fuktige gråorskoger der den særlig finnes på læger av gråor. På bildet er den på en tørr ospelåg.

Rødstrupe er en karakterisktisk liten trostefugl med rund kropp og rustorange panne, strupe og bryst. Den har en meget vakker sang av klare, sprudlende og boblende toner. Rødstrupen kalles «tiurklokke», fordi den begynner å synge samtidig eller litt før tiuren om morgenen. Fuglen lever i skogsterreng, hager og parker over det meste av landet. Norske rødstruper er overveiende trekkfugler som overvintrer i Sørvest-Europa og middelhavsområdet.

Marianøkleblom (Primula veris) er en typisk kulturlandskapsplante, som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel og gjengroing av enger og hagemarker. Den er også sårbar for kunstgjødsel. Her blomstrende planter.

Høye gjerder er hinder for rådyrenes bevegelser i landskapet, slik dette bildet viser. Rådyr eller europeisk rådyr (Capreolus capreolus) er det minste av hjortedyrene i Skandinavia og veier 18-36 kg. Sommerstid er pelsen rødbrun mens vinterpelsen er mer gråbrun. Rådyrkillingen har lyse prikker i behåringen over ryggen. Råbukken har et kort, enkelt gevir med opptil tre tagger per horn, som felles årlig. Rådyret er utbredt over store deler av Europa og Lilleasia, og finnes i nesten hele Norge..

Østersurt er en krypende plante som har vært å finne langs store deler av kysten vår, men den har siden 1960 tallet forsvunnet fra mange av de sørlige områdene. Tilbakegangen skyldes mest sannsynlig temeraturøkninger på grunn av klimaendringene. Den trives på sand- og grusstrand og i tangvoller.

Gråspurv er en kraftig spurv, med stort hode og kraftig, kjegleformede nebb. Hannen har sjokoladebrun nakke/hodesider, og mørk strupe/hakelapp, mens hunnen er farget jevnt gråbrun. Gråspurven ligner den nær beslektede pilfinken, der begge kjønn har en svart flekk på kinnet. Gråspurven er en selskapelig fugl som holder til i flokker nær menesker i byer og tettsteder. Den er vanlig og regnes som verdens mest utbredte fugl. Bildet viser en hunn som drikker.