Statens naturoppsyn kontrollerer og informerer besøkende på øyene i indre Oslofjord. Her en kalkrike strandberg, med blodstorkenebb (Geranium sanguineum), som er sårbar for slitasje.

Lind er ett av edelløvtrærne våre og trives best i sørvendte varme lier og urer. Lind kan bli svært gammel. Bildet viser lindestammer som strekker seg opp mot himmelen og lyset.

Ulv (Canis lupus) fotografert under kontrollerte forhold i innhegning på Langedrag. Ulven er et utpreget rovdyr som jakter i flokk og som lever av større pattedyr. Elg er det vanligste byttedyret i Norden. Ulven er et myteomspunnet dyr som har blitt utsatt for intensiv jakt og forfølgelse i flere hundre år. På slutten av 1960 tallet så var den felles svenske, nord-finske og norske bestanden trolig nede i ca 20-25 dyr, og i 1973 ble ulven totalfredet i Norge.

Senvinter og vår er en viktig tid for orrfuglen. Det er da hannene samles på de tradisjonelle spillplassene og kjemper om hunnenes gunst. Spillplassen er gjerne en åpen myr, men kan også være et islagt vann eller åpne koller i fjellskoggrensa. Kampene kan være harde da det stort sett bare er de tøffeste som får mulighet til å parre seg med orrhønene. Orrhønene kommer inn på leiken i slutten av april til starten av mai litt avhengig av hvor høyt over havet, og hvor i landet leiken er.

Kvitsteinkløver er en toårig planteart som opprinnelig kommer fra Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Arten formerer seg seksuelt med frø. Den kan danne store bestander i skrotemark, langs vei- og åkerkanter, på grunnlendt kalkmark og i andre skrinne engmiljøer, der den kan fortrenge naturlig vegetasjon og føre til nitrofiering. Bildet viser hvitsteinkløver i stor tetthet langs en skogkant inntil en anleggsvei.

Foss langs Gaua innerst i Stodvolldalen med fosseyr. Fossen er omringet av eldre barskog. De fuktige forholdene i fosserøyksonen er en utforming av boreal regnskog og gir livsgrunnlag for en krevende lavflora med bla.a. rike Lobarion-samfunn på gran. I forgrunnen vokser lungenever på grankvister.

Ilanddrevet stor kysttrosk funnet på en strand i indre Oslofjord i februar 2016. Kysttorsken i indre Oslofjord er en unik og truet fiskestamme. Spregningsrarbeider i forbindelse med utvidelse av farleden i indre Oslofjord, som pågikk samtidig med dette funnet, ble av Havforskningsinstituttet vurdert å kunne medføre omfattende skade og dødlighet på gytefisk som følge av trykkbølger.

Ringgås er den minste av gåseartene våre, kun på størrelse med gravand. Ringgåsa er en liten svart- og gråfarget gås. Den har en mørkere fjærdrakt enn hvitkinngås og virker slankere med en lengre hals enn denne. Halsen og hodet på ringgåsa er sotfarget, og voksne fugler har et grålig bånd på begge sider av halsen. Ringgåsa har en sirkumpolar utbredelse og er nok den av gåseartene i som har den mest polare utbredelsen. Man kan se to underarter av ringgås i Norge, lysbuket ringgås som hekker på Svalbard og mørkbuket ringgås som hekker på den russiske tundraen. Begge underartene opptrer langs norskekysten under vår- og høsttrekket. Ringgjessene som hekker på Svalbard overvintrer i Danmark, Nederland og i Storbritannia. Bildet viser en flokk med mørkbuket ringgjess i Sør-Sverige, under trekket om høsten.

Urskogsnær furuskogsmiljø med store mengder død ved i Øvre Pasvik. Dette er viktige miljøer for mange truede arter av vedlevende sopp.

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.

Ung død gråmåke som har drevet i land.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Villreinen lever i fjellområder i Sør-Norge. Nesten hele den europeiske bestanden av villrein lever her, noe som gjør den til en ansvarsart som vi er særlig forpliktet til å ta vare på. Opprinnelig fantes det villrein i hele landet, men mye har endret seg i løpet av de siste hundre årene. I Nord-Norge ble det en gradvis overgang til tamreindrift, mens villreinflokkene i Sør-Norge holdt på å bli utryddet på grunn av jakt. Utbygging og menneskelig aktivitet har ført til en oppsplitting av arealene villreinen kan bruke. Villreinen som tidligere kunne forflytte seg ganske fritt innenfor fire store sammenhengende fjellområder i Sør-Norge, bruker i dag 24 mer eller mindre adskilte områder. Presset på leveområdene har økt og pågår fortsatt. Sykdom og klimaendringer er også del av utfordringsbildet i dag. Villreinen blir ofte omtalt som fjellets nomade, siden det marginale og ustabile livsgrunnlaget i fjellet krever at villreinen ofte må forflytte seg over store avstander for å finne tilstrekkelig mat. Klima, vegetasjon, geografiske forhold og menneskelig aktivitet er avgjørende for hvor villreinen vandrer til ulike årstider. Bildet viser en reinsbukk og to simler i brunstiden om høsten.

Gulfotvokssopp Cuphophyllus flavipes er sterkt knyttet til seminaturlige enger som naturbeitemarker og slåttemarker. Arten har hovedutbredelse på Vestlandet, det er gjort en del funn i lavereliggende strøk av Østlandet. De fleste lokalitetene ligger i lavlandet.

Fossenever på en gran i fosserøyksone. Arten er utelukkende knyttet til lokaliteter med svært høy luftfuktighet.

Tjelden er en vanlig hekkefugl langs store deler av vår skjærgård. Den er en av de første trekkfuglene som kommer om våren.

Ulv (Canis lupus) fotografert under kontrollerte forhold i innhegning på Langedrag. Ulven er et utpreget rovdyr som jakter i flokk og som lever av større pattedyr. Elg er det vanligste byttedyret i Norden. Ulven er et myteomspunnet dyr som har blitt utsatt for intensiv jakt og forfølgelse i flere hundre år. På slutten av 1960 tallet så var den felles svenske, nord-finske og norske bestanden trolig nede i ca 20-25 dyr, og i 1973 ble ulven totalfredet i Norge.

Brunflekket perlemorvinge som søker etter nektar på skogstorkenebb, med engsoleie i bakgrunnen. Brunflekket perlemorvinge er en sommerfugl i gruppen perlemorvinger. Vingeoversidene er oransje med svarte flekker, mens undersidene er i gule og brune sjatteringer med flere sølvhvite felter. Arten er svært lik rødflekket perlemorvinge, men de to artene kan skilles på fargetegningene på bakvingeundersiden. Brunflekket perlemorvinge er vanlig over hele landet i enger og skoglysninger, der den flyr i juni og juli. Larven lever på fioler.

Vegetasjon plantes ofte i trafikkmiljøer av estetiske årsaker, for å redusere forurensning og for å redusere avrenning til veiarealene ved store nedbørshendelser, og ivaretar på den måten ulike økosystemtjenester. På denne trafikkøya er det benyttet stedegen engvegetasjon med arter som blåklokke, engnellik, tiriltunge og engsmelle. Dette bidrar til å styrke de biologske kvalietene, f.eks. ved å tilby næring til mange insektesarter som er avhengige av slike engmiljøer. Dette er vegetasjon som holder bedre på vannet enn ulike bergknapparter, og vil derfor være mer flomforebyggende.

En hare som er ute på enga og beiter. På Stora Karlsø i Sverige var den et vanlig syn.