Damfrosk tilhører de såkalte ”grønnfroskene” og kan skilles fra ”brunfroskene” (buttsnutefrosk og spissnutefrosk m.fl.) på manglende mørk ”maske”, tettsittende øynene, hannens to utvendige kvekkeposer og en smal, lys midtstripe langsetter ryggen. Arten er utpreget akvatisk, varmekrevende og gyter i små og isolerte solrike tjern og dammer. Damfrosk ble oppdaget ny for Norge i 1986. Den regnes som naturlig hjemmehørende i noen få små myrtjern i Aust- Agder, der populasjonen teller under 50 reproduserende individer. Vellykket formering forekommer bare i gode sommere, og populasjonen fluktuerer betydelig. Kilde Artsdatabanken.

Ruteskorpe er en barksopp som vokser på/i kjerneved av eik, for det meste på eikestammer som har ligget i mange år, men også inne i hule, stående eiketrær. Ruteskorpa er sjelden.

Stjertmeis er en liten, rund meis som kjennetegnes av lang stjert, snøhvitt hode og rosa skuldrer og kroppssider. Fuglen lever hovedsakelig av insekter og andre smådyr. Den hekker sparsomt i løv og blandingsskoger over store deler av Norge, men er vanligst nord til Trøndelag. Om vinteren farter rastløst rundt i mindre grupper, ofte sammen med andre meiser.

Stor ospenål vokser på tynne og noe nedbrutte grener av osp.

Kongeørn (Aquila chrysaetos) livnærer seg gjerne av hønsefugl, her en nesten voksern kongeørn med en jerpe (Bonansa bonansia) i klørne. Kongørna er vår nest største rovfugl. Ungfuglen er mørkebrun med hvite felter midt på vingene, og hvit basis av halen. Den får fullvoksen drakt etter 4–5 år og blir da nokså ensfarget gyllenbrun uten hvite partier. I Norge hekker kongeørnen i nesten hele landet, fra Agder til Øst-Finnmark. Den er vanligst i fjellskog og i høyfjellet, men forekommer også langs store deler av kysten. Kogeørna er en allsidig jeger som bl.a. livnærer seg av ender, hare, rev og hønsefugl, men også i stor grad åtsler. Bildet er tatt på utlagt åte.

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord. Her er den fotografert i Strykenåsen naturreservat.

Bildet viser en blomsterflue som søker etter nektar på blåknapp. Blåknapp er en verdifull næringsplante for mange insekter.

Makrellternene sitter på kanten av brygga og speider etter fisk. Arten har gått sterkt tilbake, trolig på grunn av mindre mat i havet.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Hybridfrosk er en stor og kraftig frosk som vanligvis har en utpreget grønn farge med mørke flekker og en grønn stripe langs midten av ryggen. Hybridfrosk er oppstått som en krysning mellom de to artene damfrosk og latterfrosk, og er vanskelig å skille fra disse. Hybridfrosk er utbredt over hele Mellom-Europa øst til Moskva og nord til Danmark og Sør-Sverige. Arten ble i 2003 introdusert fra Polen til Finnøy i Rogaland, sammen med damfrosk.

Rød skogfrue er en av våre største og vakreste orkideer. Den er svært sjelden og vokser i tørr halvåpen kalkfuruskog. Den har fått sin egen handlingsplan og følges nøye opp. Her er den fotografert i en lokalitet med Norges rikeste forekomst, men selv her er det kun kjent ca 30 individer.

Elg er verdens største hjortevilt, Norges største landpattedyr og skiller seg fra andre hjortedyrarter i størrelse og utseende. De største hannelgene kan veie opp mot 800 kg. Elgens naturlige leveområde er i barskogbeltet på hele den nordlige halvkule. I Norge finnes det elg over det meste av landet, men først og fremst under tregrensen. Bildet viser fjellbjørkeskog med en stor brunstig elgokse.

Musvåk er ein mellomstor og bredvinget rovfugl med jevnt brunfarget fjærdrakt og mange smale tverrbånd på halen. Den er en vanlig hekkefugl i skog og kulturlandskap i lavlandet i Øst-Norge, samt svært fåtallig i Trøndelag og Vest-Norge. Føden består hovedsakelig av smågnagere, slanger og frosk. Musvåk er en trekkfugl som overvintrer på kontinentet, men der enkelte fugler overvintrer nær kysten i Sør-Norge.

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord. Her er den fotografert i Strykenåsen naturreservat.

Lakrismusserong Tricholoma apium danner mykorrhiza med furu, i tørr, gjerne lavdominert, litt rikere sandfuruskog, kalkfuruskog og (sjelden) i grunnlendt lavfuruskog (knausfuruskog). Arten har en viss østlig/kontinental utbredelse i Norge. De nordiske landene har den klart største andelen av de europeiske populasjonene av denne arten

En kråke håper på en liten matbit etter at oteren er ferdig med sitt måltid. Oteren har fanget en fisk som den sitter og spiser på. Trondheim by i bakgrunnen.

Den europeiske beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule, med en vekt på opptil 40 kg og nesten 1 m lang kropp. Den har et særegent utseende med en flattrykt hale med hornaktige skjell, svømmehud mellom tærne, sterkt utviklede gnagertenner og kraftige klør. Beveren er nattaktiv og knyttet til vann. Beverens næring består av bark, unge grener av forskjellige løvtrær som den feller, samt vannplanter. Dyret er med på skape sitt eget miljø ved å bygge dammer og store beverhytter som de bor i. Beveren forekom tidligere over store deler av Europa og Asia, men gikk kraftig tilbake i Europa pga. etterstrebelse. De siste hundre år har arten tatt seg opp igjen i Norge og er nå vanlig mange steder på Østlandet.

Gulveisen vokser i næringsrik løvskog og har en svært oppdelt utbredelse. I bærum finner en den bl.a. i Kjaglidalen naturreservat og i partier langs Isielva. Dette bildet er tatt ved Bjørum.

Rovfluer er en stor gruppe fluer hvor både voksne og larver er rovdyr som fanger andre insekter, ofte større enn dem selv. Som voksne sitter ange arter og venter på bestemte utsiktsplasser og er på jakt etter forbipassernende insekter som de kan fange og spise. Bildet viser en hann av en gulfotskogrovflue.

Bien Megachile lagopoda er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Her samler den pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.