Sidensvans som spiser rognebær. Sidensvans er en trekkfugl som overvintrer i Midt- og Sør-Norge, men hekker i barskogene i Nord-Skandinavia og nord i Russland.

Tranen er en stor fugl som trives best på store myrer i barskog og fjellskog. Det er en trekkfugl som kommer til Norge i april. Her er den fotografert i Sverige ved Hornborgasjøen.

Gråtrost som spiser bær av rognasal. Gråtrost er en av våre vanligste spurvefugler. Bær av rognasal er en verdifull matkilde for mange fugler om høsten. Mengden bær varierer mye mellom ulike år. Rogasal finnes i tørre skogkanter, krattskog og berg, helst på kalkholdig mark nær kysten. Rognasal er endemisk for Norden.

Multemyra bugner av molter (Rubus chamaemorus). Ikke alle bærene på myra er modne, men leter man så finner man. Fra Femundsmarka Nasjonalpark.

Lemen på vandring på isen over en elv. Lemen er en smågnager i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellet. Lemen utgjør en viktig næringskilde for rovdyr, rovfugler og ugler. Arten har et svært høyt reproduksjonspotensiale, da dyrene kan ha en kullstørrelsen på 8-10 unger og få 3-5 kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk og ofte med 3-4 år mellom hvert toppår, med svært lav tetthet i årene mellom bestandstoppene. I gode lemenår kan man se hundrevis av dyr i fjellet. Lemen en ansvarsart for Norge siden en betydelig del av verdensbestanden lever i Norge.

Fjellreven gikk kraftig tilbake i antall i Skandinavia fra slutten av 1800-tallet til fredningen i 1930. Til tross for langvarig fredning er den skandinaviske bestanden fremdeles svært liten, mens bestandene i arktis er livskraftige.

Praktærfuglen er en arktisk dykkand i nær slekt med ærfugl. Hunnfuglen er svært lik ærfuglhunnen, mens hanner i praktdrakt har umiskjennelig orrangegul nebbknøl, lillarødt nebb og blålig isse og nakke. Praktærfugl hekker i de høyarktiske delene av Nord-Amerika og Russland, samt mer fåtallig på Grønland og Svalbard. Den er bare funnet hekkende ytterst få ganger i fastlands-Norge, men er relativt vanlig i Nord-Norge om vinteren. Bildet viser praktærfugl hann i praktdrakt.

Lavlandsfuruskog med gammel søyleeiner. Grov høyreist einer er karakteristiske elementer i brannpåvirkede lavlandsfuruskoger på Østlandet. Einer har rik bark med høy pH og er derfor viktig for en rekke kravfulle lav når treet blir gammelt og barken stabil. Eineren på bildet er flere hundre år gammel.

Svarthalsdykker er en uvanlig skandinavisk fugl, som det er gjort noen få hekkefunn av i Norge. Den hekker normalt i næringsrike innsjøer i lavlandet, helst i kollonier med hettemåke.

Grønn løvgresshoppe (Tettigonia viridissima) er vår største gresshoppeart. På grunn av sin størrelse og de lange vingene lar denne arten seg vanskelig forveksle med andre norske arter. Hannens lokkesang er meget kraftig og kan høres på mer enn 100 meters avstand.

Hjerteformet vanlig messinglav på stein i fjæra. Thallus (plantelegemet) er mer eller mindre rosettdannende med guloransje overflate. Arten vokser på løvtrær med rik brak og på strandberg. Den er utbredt stode deler av Norge, men manger i fjellet.

Gråmåka er en av våre mer vanlig måker. Den hekker langs hele kysten vår, men også fåtallig i innlandet.

Hybridfrosk er en stor og kraftig frosk som vanligvis har en utpreget grønn farge med mørke flekker og en grønn stripe langs midten av ryggen. Hybridfrosk er oppstått som en krysning mellom de to artene damfrosk og latterfrosk, og er vanskelig å skille fra disse. Hybridfrosk er utbredt over hele Mellom-Europa øst til Moskva og nord til Danmark og Sør-Sverige. Arten ble i 2003 introdusert fra Polen til Finnøy i Rogaland, sammen med damfrosk. Bildet viser hybridfrosk og storvassoleie.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Svartspett er vår største hakkespett. Den er helt svart, men med rød isse. Den hekker i Norge i bar- og blandingsskog, særlig på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. På Vestlandet og i Nord-Norge er den svært fåtallig. Arten har et ganske allsidig habitatvalg, men er gjerne knyttet til eldre skog med døde eller døende trær og store reirtrær (ofte osp eller furu). Den hakker ut nye reirhull hvert år og skaper på den måten hekkeplasser for andre hulrugende fugler, som ugler, skogdue og kvinand. Hovednæringen til svartspett er maur. Voksne svartspetter er standfugler som holder til i samme område året rundt, mens ungfuglene sprer seg over kortere avstander. Bildet voksen svartspetthunn som kommer til reirhuttet, i en gammel osp, for å mate sine unger.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larve av fjellbjørkemåler på bjørk.

Svalestjerten er en av våre virkelig flotte og store sommerfugler. Finnes gjerne langs myrområder, bekker, elver og innsjøer. Søker også til blomsterrike steder og fuktige enger. Den treffes ofte langs kysten (Østlandet/Sørlandet). Larvene lever i juni-juli på ulike skjermplanter. Det ser ut til at den foretrekker mjølkerot, kvann og sløke. Sommerfuglen har lang flyvetid, fra slutten av mai til ut i juli måned. En sjelden 2. generasjon kan opptre i august og september. Kilde: http://www.nhm.uio.no/norlep/index.html

Grønnfink (Cardualis chloris) og fururot. Arten er en av våre fanligste fuglearter, som i stor grad blir over vinteren hos oss. Bildet er tatt på foringsplass.

Boligbygging og utfylling av stein og fremmede jordmasser har forringet en verdifull naturtypelokalitet langs en bekk med gråor-askeskog. Slike inngrep medfører også ofte raskere avrenning, mer erosjon, dårligere vannkvalitet og økt flom nedstrøms.