Grønn løvgresshoppe er vår største gresshoppeart. På grunn av sin størrelse og de lange vingene lar denne arten seg vanskelig forveksle med andre norske arter. Hannens lokkesang er meget kraftig og kan høres på mer enn 100 meters avstand.

Prikkrutevinge er en middels stor gulbrun sommerfugl i familien nymfevinger, som har brunt nettmønster på oversiden. Markante tegninger på bakvingens underside skiller arten fra øvrige rutevinger, mens fem svarte flekker på bakvingens overside bare er felles med blåknapprutevinge. Prikkrutevinge lever på tørrenger og tørrbakker, gjerne på sandholdog jord nær sjøen. Larven lever på aksveronika eller smalkjempe. Arten har en interessant bestandsstruktur, bestående av nesten isolerte småbestander som ikke er stabile over tid og som gjør arten sårbar for miljøendringer. Studiene av prikkrutevingen har fått betydning for forståelsen av bestandsdynamikk og bevaring av sjeldne arter. Prikkrutevinge fantes frem til ca. 1900 i hele Oslofjorden og sør til Tvedestrand, men har gått kraftig tilbake og lever i dag trolig kun på øya Rauer i ytre Oslofjord. Arten har også hatt kraftig tilbakegang i Sverige og Danmark, noe som gjør sommerfuglen enda mer utsatt i Norge.

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Klapregresshoppe er en ganske stor og klumpete gresshoppe, med røde vinger og en karakteristisk klaprende lyd. Hannen er svært mørk, med hvite tverrstriper på beina, mens hunnen er lysere brun. Arten er knyttet til varme, sørvendte tørrenger på Østlandet. Arten trues av gjengroing og utbygging og har sannsynligvis hatt en betydelig tilbakegang.

Storbladskjærerbien er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Bildet viser en hann som samler pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.

Steinhumle hann som søker nektar på krattalant. Krattalant er en verdifull næringsplante for humler. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

Mørk jordhumle som sanker nektar på bakkekløver. Bakkekløver er en erteplante som bare vokser naturlig på Hovedøya i Oslo. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Klapregresshoppe er knyttet til varme, sørvendte tørrenger, gjerne kulturenger, ofte med bratt helling. Her fra Åpen kalkmark. Arten sitter på bladet til den sjeldne planten knollmjødurt.

Fargemyske er en Øst-Europeisk og Vest-Sibirsk plante i maurefamilien, som vokser i lysåpne tørrbakker, kalkberg og hei. Arten var tidligere bare kjent viltvoksende ved Østensjøvannet i Oslo. Det ble imidlertid ikke gjenfunnet her etter 1937. Man regnet arten lenge som utryddet fra Norge, inntil noen få individer ble funnet på Jeløya i 2005. Dette er i dag eneste kjente voksested for arten i Norge. Bildet viser blomster av fargemyske, som besøkes av en liten sommerfugl.

Hann av berghumle eller lapphumle som sanker nektar på gullris. Berghumle og lapphumle er mest vanlig i høyereliggende områder. Hunnene er oftest mørke på mellomkroppen og rødlige på bakkroppen. Hannene har et tydelig gult kragebånd. Artene er svært vanskelige å skille fra hvandre uten mikroskopering. De kan også forveksles med arbeidere av alpehumle og polarhumle. Gullris blir 5–100 cm høy og har gule kurver som danner en klase i toppen av stengelen. Den er en vanlig plante i hele Norge og vokser bl.a. langs veikanter, i blomsterenger, i åpen skog og i høyfjellet.

Honningbie som sanker nektar på rødknapp. Rødknapp er en verdifull næringsplante for mange insekter. Honningbier kan opptre i store mengder og på den måten effektivt konkurrere med humler og andre pollinerende insekter. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Hagehumle som sanker nektar på rødkløver. Rødkløver er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Krattalant er en kalkkrevende karplante som vokser i artsike og kalkrike strandenger. På blomsten ser vi murerbien Osmia spinulosa. Denne bien er sterkt knyttet til krattalant. Reirene bygger den i tomme sneglehus som for eksempel strandsnegl. Den legger egget inne i det tomme sneglehuset, murer igjen åpningen og snur huset slik at åpningen vender ned.

Grå barkmåler er en middels stor, gråspraglete måler, som er godt kamuflert når den sitter på bark. Hannen har trådformede antenner. Sommerfuglen lever i løvskog, hager og parker. Grå barkmåler ble først funnet i Norge i 1998 og er nå utbredt langs kysten fra Bergen til Halden.

Honningbie som sanker nektar på blomstrende hagerips. Bien har synlig pollenkurv på bakerste legg og mye pollen i pelsen. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Hagehumle som sanker nektar på engknoppurt. Engknoppurt er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Coloradobillen er et fryktet skadedyr på poteter nedover i Europa. Det dukker opp enkeltindivider opp i Norge fra tid til annen, men den har ikke klart å etablere seg her ennå. Med et varmere klima er det mulig at dette blir et alvorlig skadedyr i Norge også. Den som finner coloradobille i Norge har plikt til å melde fra om dette til plantevernmyndighetene. På bildet ser en både larve og voksen bille av coloradobille.

Bildet viser blåklokke og bølgemåler. Blåklokke er en flerårig plante med smale stengelblad, nyre- eller hjerteforma grunnblad. Den blir 10-40 cm høy ogblomstrer med blå klokker fra juli til september. Blåklokke trives i åpen mark med næringsfattig, skrinn og gjerne sur jord. Den er utbredt over hele landet opp til 2.050 moh. Bølgemåler er en middels stor sommerfugl i gruppen egentlige målere (Geometridae). Forvingen er trekantet med spisse forhjørner, et bredt, mørkere tverrbånd i midten og en rund, mørk flekk nær fremkanten. Bølgefly har en ganske kort flygetid i juli og august.

Tyrihjelm med markhumle, som søker etter nekar. Tyrihjelm er en attraktiv næringsplante for humler. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde Artsdatabanken.