Sauer og lam på innmarksbeite i ravinelandskap.

Solblom (Arnica montana) er skjøtselskrevende art som gjerne vokser i ugjødsla slåtteenger. Her står den i svakt gjengroende slåtteng som nå blir beitet av hest.

Gammel og tidligere styvet lind omgitt av ung løvskog i gjengroende kulturlandskap.

Fjellmarinøkkel (Botrychium boreale) på artsrik setervoll. Arten er knyttet til kalkrike enger og beitemarker i fjellet.

Kvitkurle er en flerårig urt. Arten har bare frøreproduksjon, og frøene er støvfine og spres med vind. Arten er hovedsakelig knyttet til slåttemark, beitemark og beitet skog på noe baserik grunn, av og til i berg. Arten har vært og er i tilbakegang, og dens naturtyper er truet av gjengroing. Kvitkurle er funnet over store deler av Norge. På bildet står den i artsrik slåtteng.

Barn plukker kvister til geiter på naturbeitemark.

Skjøtsel med vårbrenning av gammelt gras på kubeite. På den måten blir beitet bedre og fortere grønt om våren slik at dyrene raskt kan settes på. Fjerning av gammelt gras kan også være positivt for artsmangfoldet.

Hanekam er en karakterart for fuktig ekstensivt dreven slåttemark. På bildet står den i store mengder på en slåtteng bl.a. sammen med den gule engsoleie.

Søstermarihånd er en orkidee som trives på næringsrike slåtteenger og naturbeitemarker. Helst kalkholdig grunn. Her er den fotografert på de store og utrolig flotte orkideengene på Stora Karlsø i Sverige.

Stolt Henrik er en plante som i utgangspunktet er fremmed i Norge, men siden den er innført til Norge sp tidlig som middelalderen så regnes den som naturlig hjemmehørende og skal dermed rødlistevurderes. Den vokser på godt gjødslede steder rundt gårder og beitemark og næringsrik skrotemark. Den er også funnet sporadisk på skrotemark. Arten har aldri vært særlig vanlig noe sted i Norge, men den har de siste årene hatt en tilbakegang som skyldes opphør av skjøtsel av kulturmark og gjengroing med mer konkurransesterke arter. Kilde: Artsdatabanken.no

Gutt og geit.

Steinskvetten trives best i åpent og steinete terreng i hele landet, men er mest vanlig i fjellet. Steinskvetten trekker til tropisk Afrika. Bildet viser en steinskvett hann på en gjerdestolpe.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Forfallent hus på bygda.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i Rogaland som har blitt plantet til med sitkagran. Sitkagrana er spredningsvillig og sprer seg langt ut over de opprinnelige plantede arealene.

Forekomst av husdyr gir ofte grunnlag for et rikt fugleliv. Kaien drar nytte av det.

Hest beiter i hagemark med eik, en halvåpen kulturlandskapstype som tidligere var vanlig med som i dag er sjelden forekommende.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Kalkskrentene på Frognøyas vestside er kanskje det nærmeste en kommer Middelhavet i Norge. Skrentene er levested for en rekke varme- og kalkkrevende arter. Over finnes grunnlendt kalkfuruskog.

Huldrenøkkel er kritisk truet på grunn av svært få reproduserende individer (skudd) og tilbakegang. Arten har svært små forekomster. Økologien er todelt. Dels forekommer på sandige tørrbakker som på bildet, dels på moldjord i edellauvskog.