Nakkebær Fragaria viridis er knyttet til tørrbakker, men også til skogkanter, på baserik grunn på Østlandet. Mange forekomster er forsvunnet ved nedbygging i kalkområdene på søndre Østlandet, spesielt i Oslo-området og på Ringerike. Artens habitater er under gjengroing og randforekomster ser ut til å være tapt.

En buksamlerbie, som samler pollen på buken. Dette er en villbie i slekten Hoplitis. Villbier er viktige pollinatorer. Her sitter den på krattalent i en fukteng.

Bildet viser Anders Endrestøl fra NINA som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Knollsoleie forekommer på kystnære tørrbakker og har gått tilbake de siste årene. Årsakene til tilbakegang er nok gjengroing og nedbygging.

Sau av rasen gammalnorsk spælsau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt. Bildet viser sau som har funnet seg ly for sola under en vindskjev busk.

Hest kan gjøre stor skade på gamle og grove trær. Barken er et ettertraktet mattilskudd som hesten gnager av. Her ser du en gammel eik som er skadet etter at hest har gnagd på barken.

Beitemark med solblom (Arnica montana). Solblom en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. For hardt hestebeite kan imidlertid være skadeling for planten og de mange insekter som lever av planten.

Naturvernforbundet i Buskerud sin tradisjonelle slåttedugnad og hesjing på gamlemåten, med hest og håndrake. Dette er en av få større artsrike, ugjødsla slåtteengene i lavlandet. Hesten var en viktig arbeidsressurs før motoriserte redskaper kom.

Under siste halvdel av 1900-tallet var det mange beite- og slåttemarker som ble plantet til med gran. Økt fokus på det gamle kulturlandskapet har heldigvis resultert i at en del av disse er forsøkt restaurert tilbake. Bildet viser ravinerygger i Lågendalen ved Langerudenga som er hogd for å få tilbake de gamle naturbeitene i ravinelandskapet.

Klokkefrosker er frosker som kan minne om padder. Fra huden skiller de ut et giftig sekret som er sterkt irriterende på angriperens slimhinner. På bildet ser du Bombina variegata som lever sør i Europa. I Sverige og Danmark har vi en slektning som heter klokkefrosk (Bombina bombina) som etter å ha vært utdødd i Sverige nå har blitt reintrodusert i de søndre deler av Sverige. I Danmark er den sjelden og i tilbakegang.

Fuktig parti av artsrik slåtteng med bl.a. blomstrende jåblom.

Soppen småjordstjerne vokser i kalktørrenger og skifergrus. Hovedsakelig i skjærgården i indre Oslofjorden, samt ved Tyrifjorden, men også i skifergrus/reinrosehei i fjellet.

På de sandige vollene rundt Fredriksvern verft er det utviklet seg urterike enger som er viktige for pollinerende insekter og blomster, med sin varme og kystnære beliggenhet. Bl.a. finnes friske sig med mye nyresildre.

Håndmarinøkkel eller handmarinøkkel (Botrychium lanceolatum) avbildet på artsrik, tørr og baserik slåtteng. Artsrike slåttenger har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel.

Gammel og tidligere styvet lind omgitt av ung løvskog i gjengroende kulturlandskap.

Orkideen brudespore med besøk av den vakre grønn metallsvermer på en artsrik slåtteng.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Her får en skoleklasse prøve ljåslått og hesjing på gamlemåten. Her slås en liten eng på Øyan i Tinn, engen er inkludert i nasjonal handlingsplan for slåttemark.

Storfebeitet kalkfuruskog med lang beitekontinuitet var tidligere en vanlig naturtype, men i dag svært sjeldent. Slike halvåpne skoger har et helt spesielt biologsmangfold knyttet til seg, både av skogsarter og mer lyselskende kulturmarksarter. Marianøkleblom som ses på bildet er typisk for halvåpen kulturmarks.

Fiolett greinkøllesopp Clavaria zollingeri forekommer hovedsakelig i semi-naturlig eng, men er også funnet noen ganger i rik skog. Hovedutbredelsen er i lavlandet i Sør-Norge og Trøndelag. Arten står også som sårbar VU på den globale rødlista

Steinvika naturreservat har store kvaliteter knyttet til sjeldne lav på eksponerte kalkberg. Men forekomstene er bl.a. truet av tråkkslitasje.