Litt kalkrik fukteng som blir slått. Her med bl.a. orkideen skogmarihånd, sneller, hvitbladtistel, sumpmaure og sumphaukeskjegg. Slåttefukteng var vanlig i tidligere tider grunnet god produktivitet, men er sjeldent i dag for det er vanskelig å drive med tunge maskiner. Denne slås med ljå eller ryddesag med trekantblad.

Bildet viser Anders Endrestøl fra NINA som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Kalkrosettlav, Phaeophyscia constipata, vokser på kalkrike berg i kulturlandskapet og i lysåpen, ofte kulturpåvirket skog i kontinentale områder, med et klart tyngdepunkt i Gudbrandsdalen. Arten anses relativt sterkt negativt påvirket av gjenvoksing, arealbruksendringer og nedbygging i kulturlandskapet.

Grov nattfiol i artsrik slåttemark på marin leire. Slike artsrike lokaliteter på leire i lavlandet er meget sjeldent.

Stjernetistel vokser er tilknyttet baserike tørrbakker og kalkfuruskog på Østlandet

En elg som er på leting etter mat i kantene av en havreåker.

Klapregresshoppe er knyttet til varme, sørvendte tørrenger, gjerne kulturenger, ofte med bratt helling. Her fra Åpen kalkmark. Arten sitter på bladet til den sjeldne planten knollmjødurt.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Oversiktsbilde over de østre deler av Kolsås-Dælivann landskapsvernområde. Området er meget interessant både geologisk, biologisk og historisk. Her er bildet tatt i overkant av Stein gård i nordenden av landskapsvernområdet.

Viernbukta naturreservat har viktige verdier knyttet til strandenger og kalkrike strandberg. Nedbygging og opphør av beiting har gjort sitt til at disse områdene har blitt sjeldne i Indre Oslofjord. Mange sjeldne arter av spesielt karplanter er knyttet til disse miljøene. I tillegg er området viktig som et raste- og trekkområde for mange vade- og andefugler.

Biolog kartlegger planter på kalktørreng i artsrikt kulturlandskap.

Artrik slåtteng med brudespore. I bakgrunnen ses en styvingsask. Varierte kulturlandskap med enger og trær gir et rikt artsmangfold.

Melrødskivesopp synes å være sterkt knyttet til kalkrike naturbeitemarker og andre åpne grasmarker, er dessuten funnet noen få ganger i kalkskog som på bildet.

Dammer i kulturlandskapet er viktige levesteder for mange dyr, og ikke minst for våre amfibier. Her er det en beitedam fra Asker med en god bestand av blant annet storsalamander.

Forfallent hus på bygda.

Kulturlandskap nord for Totak i Vinje. Landskapet huser også artrike beite- og slåttemarker.

Svarthalespoven er stor vadefugl med svært langt nebb, lange bein og en praktfull rustrød farge i sommerdrakten. Svarthalespoven skilles lett fra den lignende lappspoven på de karakteristiske brede hvite vingebånd og hvite stjert med et markert svart bånd ytterst. Svarthalespove er en svært sjelden hekkefugl i I Norge, med hovedforekomst i straneng og slåtteng på Jæren og i Vesterålen. Arten har gått kraftig tilbake over det meste av Europa. Bildet viser svarthalespove og beitende storfe.

Flekkgrisøre trives på noe baserike tørrbakker og ugjødslede tørrenger. Her fra slåtteng.

Hagemark med gammel eik. Fra Jomfruland, et nasjonalt utvalgt kulturlandskap i jordbruket.

Kalktørrenger i Indre Oslofjord er en type natur som er sjelden i landsmålestokk. De har ofte et unikt artsmangfold med mange rødlistede arter. På bildet ser du mye blodstorkenebb som er en karakteristisk art knyttet til denne type natur. Ifølge Naturtyper i Norge tilhører denne typen åpen grunnlendt kalkmark.