Smaltimotei (Phleum phleoides) er en sjleden art i norge. Den vokser på kalktørrenger i indre Oslofjord. Her vokser den på hovedøya

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat på Brønnøya i Asker kommune.

Marianøkleblom (Primula veris) er en typisk kulturlandskapsplante, som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel og gjengroing av enger og hagemarker. Den er også sårbar for kunstgjødsel.

Kystgaffel er en sjelden art som forekommer på sanddyner og på kalktørrberg ved kysten fra Østfold til Rogaland. Her ses den i forgrunnen blandt mose på tørre kalkrygger.

Ved Ringi gård står Bærums eneste bevarte kalkovn igjen som et gammelt kulturminne. Ovnen ble nedlagt på slutten av 1800-tallet og restaurert i 1981.

Slåttemark er en naturtype som det har blitt mye mindre av de siste tiårene. Slåttemark på ugjødsla og rik mark er svært artsrike og viktig å vare på. Bildet viser engene rundt Solli i Asker. Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde denne floraen.

Akkurat over tregrensa, innerst i Aurlandsfjorden mellom Flåm og Aurlandsvangen ligger den gamle setra Joasete.

Rådyr (Capreolus capreolus) søker gjerne etter grønt gress på innmark når det spirer om våren.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Skrentene i Solbergfjellet naturreservat huser en spesiell kalkbergs- og rasmarksvegetasjon samt en særlig frodig kalkfuruskog både på kalkstein og overrislede granittbergarter. Lokaliteten inneholder flere sjeldne orkideer samt reliktforekomster av fjellplanter.

Lauveng med en nystyvet alm. Nystyving/nylauving er viktig for å opprettholde kontinuiteten etter hvert som de gamle trærne dør. Intakt lauveng har gått kraftig tilbake i senere år, og er oppført som en kritisk truet vegetasjonstype. Etterhvert som almene blir gamle utgjør de viktige nøkkelelementer for en rekke krevende arter.

Flekkmure (Potentilla crantzii) på tørr og baserik slåtteng. Artsrike slåttenger har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel. Arten finnes også på naturbeitemark.

Gamle hule frittstående hule eiker i gammelt og åpent kulturlandskap. Hule eiker utgjør svært viktige livsmiljøer for mange insekter, sopp og lav som ikke lever i andre miljøer.

Sauebeite på gammel innmark på den veiløse gården Flekstveit i liene over Bandak.

Ballblom er en høyvokst engplante med karakteristisk gul blomst, som vokser på fuktig, næringsrik og gjerne kalkrik jord.

Urterike kalktørrenger med lang kontinuitet med vårbrenning for å bedre beite. Brann som skjøtsel er gunstig for flere krevende arter, men er i dag lite brukt. Her ses en brannskadet ask i kant av enga.

Gammelt kulturlandskap med natureng, steinrøyser og steingjerder i kontrast til moderne fulldyrket eng i forgrunnen. Lokaliteten er kjent for artsrike enger med orkideforekomster.

Buktmessinglav er en svært sjelden skorpelav som lever på barken av gamle løvtrær i bymiljøer. Nord-Europas største bestand av arten er i Porsgrunn og Skien by. Siden arten først og fremst synes å leve i tilknytning til byer, trues den av fjerning av gamle trær og luftforurensing. Her fra allétrær av alm i Skien sentrum.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Klapregresshoppe er knyttet til varme, sørvendte tørrenger, gjerne kulturenger, ofte med bratt helling. Her fra Åpen kalkmark. Arten sitter på bladet til den sjeldne planten knollmjødurt.