Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en hunnfarget fugl som spiser bær av rogn.

Gaupe (lynx lynx) er det eneste viltlevende kattedyret i Norge. Det er et sky skogsdyr som lever av rådyr og mindre pattedyr. Dette bildet er tatt under kontrollerte forhold på Langedrag.

Toppskarven hekker i kolonier langs kysten vår fra Rogaland og til Finnmark. Den foretrekker å hekke i sterkt kupert terreng ytterst mot havet. Skarven har en fjærdrakt som suger vann slik at den minsker problemet med oppdrift under dykkingen. Her er den fotografert på Hornøya i Finnmark.

Isfugl er en sjelden norsk hekkefugl i isfuglfamilien. Det er en liten og fargerik fugl med langt, spisst nebb og svært kort hale, som livnærer seg ved å stupdykke etter småfisk i vassdrag. Den graver dype reirhull elvebanker. Isfugl er sårbar for foruresning, forstyrrelse og inngrep i elvemiljøer. Her er den fotografert på overvintringsplass.

Praktærfuglen er en arktisk dykkand i nær slekt med ærfugl. Hunnfuglen er svært lik ærfuglhunnen, mens hanner i praktdrakt har umiskjennelig orrangegul nebbknøl, lillarødt nebb og blålig isse og nakke. Praktærfugl hekker i de høyarktiske delene av Nord-Amerika og Russland, samt mer fåtallig på Grønland og Svalbard. Den er bare funnet hekkende ytterst få ganger i fastlands-Norge, men er relativt vanlig i Nord-Norge om vinteren. Bildet viser praktærfugl hann i praktdrakt.

Sidensvans som spiser rognebær. Sidensvans er en trekkfugl som overvintrer i Midt- og Sør-Norge, men hekker i barskogene i Nord-Skandinavia og nord i Russland.

Gråspett (Picus canus) er en mindre vanlig hakkespett som lever i dødvedrike løvskoger og barskoger med høyt innslag av gamle løvtrær. Her en hann med rød panne. Bildet er tatt på foringsplass.

Bildet viser en hvalrosskoloni ved Magdalenefjorden foran Gullybreen. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Lunde er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm. Her er den fotografert på Hornøya i Finnmark.

Fiskeørna er en sommergjest til Norge, som kommer til landet i april. Ørna helst hekker i gamle furutrær ved fiskerike vann og langs kysten. Her livnærer den seg av fisk som fanges ved stupdykking. Bildet viser en voksen fiskeørn som slår seg ned på en sittepinne.

Islandshester beiter på delvis gjengrodd eng i kveldsol. Hester egner seg godt til restaurering av gammelt kulturlandskap.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser rein fra Norefjellstammen, en stamme med gener fra svensk skogsrein. Reinsstammen var tamrein frem til 1968, men har levd fritt etter dette. Bildet viser en bukk som bruker tunga for å forsterke luktstoffene fra simlene.

Vannflaggermus under typisk jakt etter insekter lavt over stille vannflater. Arten er lett å påvise under slike forhold. Denne flaggermusarten er vanlig i lavereliggende deler av Sør-Norge nord til Trøndelag. Pelsen er rødbrun på oversiden og lysegrå under. Vannflaggermus har korte ører og litt rosa nese. Ungene fødes og oppfostres i kolonier, helst i hule trær, under broer eller i bygninger.

Fiskeørna er en sommergjest til Norge, som kommer til landet i april. Ørna helst hekker i gamle furutrær ved fiskerike vann og langs kysten. Her livnærer den seg av fisk som fanges ved stupdykking. Bildet viser en ung fiskeørn som steller fjærene.

En havørn som nettopp har plukket opp en fisk fra sjøen. Havørn lever stort sett av fisk og sjøfugl, men tar gjerne åtsler også. Havørna er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Etter et lavmål i bestanden på 1970-tallet på ca 400 par har bestanden tatt seg opp igjen og talte i 2000 ca 1900-2000 par. Havørna ble fredet i 1968.

Fjellrypa er en stedstro fugl tilpasset det ugjestmilde og karrige vinterfjellet over tregrensa. Her er den fotografert om høsten på Sognefjellet.

Huggorm (Vipera berus) finnes utbredt over det meste av Sør-Norge og langs kysten til Nordland. Fargen er grå (mest hanner) eller brun (mest hunner) med et karakteristisk svart sikksakk-band langs ryggen. Enkelte individer kan imidlertid være svært mørke, noen helt svarte. Øynene har vertikal, spalteformet pupill. Hoggormen forekommer på lyngheier, myrer, i åpne skoger, enger, i solvendte lier, bakker og rasmarker. Føden består for en stor del av smågnagere. Blir hoggormen overrasket, kryper den langsomt bort, men dersom den blir trampet på eller kommet for nær, kan den «hogge». Dødsfall som følge av hoggormbitt forekommer sjelden i Norge, men noen kan bli svært syke. Antihistamintabletter mot insekstikk etc., som fås på apotek, kan være til hjelp, men lege bør likevel oppsøkes raskest mulig om man blir bitt.

Spurvehauk er en av våre vanligste rovfugler. Den har brede butte vinger og lang stjert. Spurvehauk hekker i ulike typer skogmiljøer og oppholder deg gjerne nær bebyggelse. Endel spurvehauker overvintrer i Norge, mens de fleste trekker sydover til mellom-Europa i løpet av oktober/november. Bildet er tatt på foringsplass.

Buorm som svømmer. Buorm forekommer hovedsakelig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs Sørlandskysten. Buormen er grå, brungrå eller svart, med karakteristiske hvite til orangegule nakkeflekker. Øyets pupill er rund. Kroppen er slank og smidig. Denne slangen er mer knyttet til vann og kulturmark enn de andre reptilene.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en ung isbjørn ved Raudfjorden på Svalbard. Kilde: Norsk polarintitutt. http://www.npolar.no/no/arter/isbjorn.html