Gravmyrt er en fremmed plante som på grunn av sin evne til å formere seg med jordstengler kan danne tette matter. Der den får fotfeste vil få andre planter overleve i undervegetasjonen. I bakgrunnen kan en se en fremmed mispel og alpegullregn.

Bildet viser ullborre og honningbie. Ullborre er en toårig fremmed kurvplante som blir opptil 120 cm høy. Som andre borre-arter har frøkapselen små krokar som lett festar seg til dyr og mennesker og på den måten kan spre seg effektivt. Frøkapselens egenskaper har gitt namn til borrelåsen. Ullborre hører hjemme i Europa og Vest-Asia og er trolig kommet inn til Norge med ulike transporter rundt midten av 1800-tallet.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en boks med hagerips med to ulike varianter med farger som komplementerer hverandre og formet som Yin og Yang. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Iberiaskogsnegl, også kalt brunsnegl, har spredd seg med jord og planter og blitt tallrik over store deler av Sør-Norge.

Bildet viser ullborre og honningbie, som sanker nektar. Ullborre er en toårig fremmed kurvplante som blir opptil 120 cm høy. Som andre borre-arter har frøkapselen små krokar som lett festar seg til dyr og mennesker og på den måten kan spre seg effektivt. Frøkapselens egenskaper har gitt namn til borrelåsen. Ullborre hører hjemme i Europa og Vest-Asia og er trolig kommet inn til Norge med ulike transporter rundt midten av 1800-tallet.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en boks med hagerips med to ulike varianter med farger som komplementerer hverandre og formet som Yin og Yang. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Bildet viser ullborre og honningbie, som sanker nektar. Ullborre er en toårig fremmed kurvplante som blir opptil 120 cm høy. Som andre borre-arter har frøkapselen små krokar som lett festar seg til dyr og mennesker og på den måten kan spre seg effektivt. Frøkapselens egenskaper har gitt namn til borrelåsen. Ullborre hører hjemme i Europa og Vest-Asia og er trolig kommet inn til Norge med ulike transporter rundt midten av 1800-tallet.

Fremmede arter er e stor trussel for mange av våre verneområder. I Indre Oslofjord er gravbergknapp en av de plantene som er mest aggressiv til å spre seg, og den danner tette tepper der den etablerer seg.

Iberiaskogsnegl, også kalt brunsnegl, har spredd seg med jord og planter og blitt tallrik over store deler av Sør-Norge.

Bildet viser en skjærpiplerke på sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en boks med hagerips med to ulike varianter med farger som komplementerer hverandre og formet som Yin og Yang. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Kjempespringfrø er en fremmed hageplante som sprer seg svært raskt langs vassdrag og veier. Flytting av fyllmasser fra steder med springfrø er også en veldig vanlig spredningsmåte. Hvis ikke arten bekjempes vil den danne tette bestander der annen vegetasjon konkurreres ut. Bildet viser en stor og tett forekomst av kjempespringfrø, som har spredd seg fra hage, der den sannsynligvis er plantet, og ut i omkringliggende kulturmark.

Fremmede arter er e stor trussel for mange av våre verneområder. I Indre Oslofjord er gravbergknapp en av de plantene som er mest aggressiv til å spre seg, og den danner tette tepper der den etablerer seg.

Høstberberis som har etablert seg langs en toglinje, som utgjør en effektiv spredningskorridor. Høstberberis er en tornet busk med enkle og skruestilte blad som i motsetning til berberis er helrandete. Høstberberis har tidligere erstattet berberis i hager fordi sistnevnte er mellomvert for en rustsopp som angriper kornslag. Arten har saftige bær som effektivt spres med fugl. Høstberberis har hatt en rask spredning siden 1980, og den kan danne tette kratt som fortrenger hjemlige arter og endrer vegetasjonens sammensetning, slik som her. Kilde: Artsdatabanken.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av svensk asal.

Kjempespringfrø er en fremmed hageplante som sprer seg svært raskt langs vassdrag og veier. Flytting av fyllmasser fra steder med springfrø er også en veldig vanlig spredningsmåte. Hvis ikke arten bekjempes vil den danne tette bestander der annen vegetasjon konkurreres ut. Bildet viser en stor og tett forekomst av kjempespringfrø, som har spredd seg fra hage, der den sannsynligvis er plantet, og ut i omkringliggende kulturmark.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en boks med hagerips med to ulike varianter med farger som komplementerer hverandre og formet som Yin og Yang. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Høstberberis er en tornet busk med enkle og skruestilte blad som i motsetning til berberis er helrandete. Høstberberis har tidligere erstattet berberis i hager fordi sistnevnte er mellomvert for en rustsopp som angriper kornslag. Arten har saftige bær som effektivt spres med fugl. Høstberberis har hatt en rask spredning siden 1980, og den kan danne tette kratt som fortrenger hjemlige arter og endrer vegetasjonens sammensetning, slik som her. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser en skjærpiplerke på sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.