Et landskapsbilde tatt sent på høsten. Bildet er tatt fra litt sør for selve toppen på Oppkuven og med Store Oppkuvvannet i senter av bildet. Rimet har lagt seg på toppene av granene i gammelskogen.

Morgenstemning på fjellet i Reinheimen nasjonalpark i Lesja kommune.

Kjaglidalen naturreservat i Bærum kommune er et langt dalføre med Isielva i bunn. Vegetasjonen er preget av rike typer med et stort løvinnslag og mange forskjellige skogtyper er representert.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap, med en alder på opptil 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og strakte seg da helt fra Øsfold og Lista i Sør-Norge til Lofoten i Nord-Norge. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier, og vi har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. Lyngheiene er unike i sin utforming. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. Bildet viser en mosaikk av kystlynghei, rik sumpvegetasjon og strandberg på ytre Speken ved Lyngør i Tvedestrand kommune. Dette er en av de mest verdifulle områdene med kystlynghei i Aust Agder. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning, rydding og sauebeite for å ta vare på de gamle kystlyngheiene. Området er både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Traner under vårtrekket med vindmøller i bakgrunnen. I likhet med mange andre store fugler er sannsynligvis også traner sårbar for kollisjon med vindmøller. Dette gjelder spesielt hvis slike vindmøller plasseres i nærheten av viktige rasteplasser eller hekkeplasser.

Bildet viser at bakken under et næringsrikt fuglefjell har sunket og sprukket opp, i forbindelse med tining av permafrosten. Dette har sannsynligvis sammenheng med klimaendringene. Enorme mengder karbon ligger frosset fast i permafrosten i arktis, og har ligget slik i tusenvis av år. Ved tining av permafristen frigis karbonen til atmosfæren i løpet av få år. Man frykter at den globale oppvarmingen vil akselerere permafrost-opptiningen og gjennom det vil føre til stadig økende frigjøring av karbon: global oppvarming gjør at permafrost tiner, det gir mer klimagassutslipp, som igjen akselererer oppvarmingen. Dette er en tilbakekoblingsmekanisme der man risikerer å passere et «vippepunkt» i forhold til klimaendringene.

Vinterstemning i granskogene i Trysil. Motlys og reflekser i snøføyka som driver over landskapet.

Uttakleiv på Vestvågøya i Lofoten er en av Lofotens perler. Her er plassen fotografert vinterstid. Bølgene skyller opp på svaberget.

Reinjeger venter på dyr

Kystlandskap fra Senja. Bildet er tatt fra Tungeneset. I bakgrunnen kan en se fjellene Okshornan.

Utsikt mot Jotunheimen i solnedgang fra Ringebu.

Det er mange rorbuer i Lofoten som har blitt bygd om for å huse turister. På Hamnøya ved Reine ligger det mange slike rorbuer.

Oversiktsbilde over de østre deler av Kolsås-Dælivann landskapsvernområde. Området er meget interessant både geologisk, biologisk og historisk. Her er bildet tatt i overkant av Stein gård i nordenden av landskapsvernområdet. Vannet på bildet er Dælivann og åsen i bakkant er Fleskumåsen.

Snøføyke over Holmevassnatten på Norefjellsplatået.

Topptur i Jotunheimen. På vei til Steinflytinden som ligger øst i nasjonalparken. Bildet er fra Leirungsdalen før de store oppstigningene har startet.

Ung fjellrev. Fjellreven gikk kraftig tilbake i antall i Skandinavia fra slutten av 1800-tallet til fredningen i 1930. Til tross for langvarig fredning er den skandinaviske bestanden fremdeles svært liten, mens bestandene i arktis er livskraftige.

Hvitkinngås hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja. Bestanden på Svalbard har vært i kraftig vekst, og talte i 2005 ca 27.000 individer, etter at den var beregnet til noen få hundre på slutten av 1940-årene. Disse passerer norskekysten hver vår og høst på vei til og fra overvintringsområdene i Skottland. Østlandet har også en liten bestand som de siste årene har tatt seg kraftig opp. Bildet viser hvitkinngjåsflokk med store unger i dam på elveslette på Svalbard.

Bildet viser en hvalrosskoloni ved Magdalenefjorden foran Gullybreen. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Eldre furutrær i Lurudalen i Nord-Trøndelag. Stedvis kan en finne mange gamle furutrær og furugadd på tørrere mark spredt mellom bakkemyrene.

Kystlandskap på Senja.