Lakseoppdrett er en viktig næringsvei langs kysten vår. Næringen står imidlertid ovenfor store utfordringer blant annet når det gjelder å hindre rømning, hindre spredning av fiskesykdommer til villaks og holde lakselusnivået på et lavt nivå. Her er det et lakseoppdrettsanlegg i Jøssundfjorden i Flatanger kommune.

Hybridgrannjamne Diphasiastrum ×zeilleri er en langlevd urt med sterk klonal vekst, men med redusert sporeproduksjon og -spredning. Sporene spres med vind. Den er knyttet til gammel, men produktiv furuskog. Særlig til moer med rik sandfuruskog. Hybridgrannjamne er med stor sikkerhet en hybrid mellom skogjamne og grannjamne.

Vandrefalk hekker i lavlandet og ut ut mot kysten langs store deler av Norge. Den gikk tidligere sterkt tilbake på grunn av forfølgelse og spredning av miljøgifter. De siste 10-20 årene har bestanden tatt seg merkbart opp igjen. Vandrefalken regnes som det raskeste dyret på jorda. Bildet viser en voksen vandrefalk i flukt.

Dielsmispel er en langlevd hagebusk som stammer fra Kina. Den blir opptil 4 m høy og har stor frøreproduksjon. Fruktene spres med fugl. Arten er kommet inn i ny tid som hageplante. Dielsmispel har de siste 30 årene spredt seg over store deler av Østlandet inn til Ringsaker Ringsaker i og langs hele kysten til Sogn og Fjordane. Den er i sterk ekspansjon fortsatt , og har stort potensiale for videre spredning og fortetning. Arten opptrer i så store mengder at den fortrenger andre busker eller skaper et nytt busksjikt der den har etablert seg. Etableringen skjer for en stor del i sårbare og sjeldne naturtyper og påvirker også sårbare/sjeldne arter. Arten har stor fruktproduksjon som kan påvirke balansen mellom stedegne planter med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer dem. Kilde: Artsdatabanken.

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.

Indre Oslofjord har kalkrik bergrunn med rik og svært verdifull flora og tilhørende insektfauna. Naturområdene er imidlertid truet av av utbygging, samt at utbygging av nærområdene fører til økt bruk, slitasje og spredning av fremmede planter fra boligområdene. Bildet viser grunnlendt kalkmark med store mengder knollmjøurt, som er en god indikator for slike verdifulle miljøer, og kraner som bidrar til boligutbygging på inntilliggende arealer.

Dielsmispel er en langlevd hagebusk som stammer fra Kina. Den blir opptil 4 m høy og har stor frøreproduksjon. Fruktene spres med fugl. Arten er kommet inn i ny tid som hageplante. Dielsmispel har de siste 30 årene spredt seg over store deler av Østlandet inn til Ringsaker Ringsaker i og langs hele kysten til Sogn og Fjordane. Den er i sterk ekspansjon fortsatt , og har stort potensiale for videre spredning og fortetning. Arten opptrer i så store mengder at den fortrenger andre busker eller skaper et nytt busksjikt der den har etablert seg. Etableringen skjer for en stor del i sårbare og sjeldne naturtyper og påvirker også sårbare/sjeldne arter. Arten har stor fruktproduksjon som kan påvirke balansen mellom stedegne planter med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer dem. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser en store bestander med sandpupin i kanten av et hyttefelt i fjellbjørkeskogen. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Ringdue som spiser bær av blåhegg, og bidrar til spredning av arten ved at den flyr til nye steder der frøene faller ned via avføringen. Blåhegg Amelanchier spicata er en relativt langlevd busk fra nordøstlige Nord-Amerika med meget effektiv frøreproduksjon. Planten er innført til Norge som prydbusk og har spredt seg ut i norsk natur fra begynnelsen av 1900-tallet. Den finnes i dag godt etablert nord til Nord-Trøndelag. Den fortrenger hjemlige arter og kan danne et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har et slikt. Arten er angitt som invaderende i flere land, spesielt i Nord-Europa. Kilde Artsdatabanken

Høstberberis er en tornet busk med enkle og skruestilte blad som i motsetning til berberis er helrandete. Høstberberis har tidligere erstattet berberis i hager fordi sistnevnte er mellomvert for en rustsopp som angriper kornslag. Arten har saftige bær som effektivt spres med fugl. Høstberberis har hatt en rask spredning siden 1980, og den kan danne tette kratt som fortrenger hjemlige arter og endrer vegetasjonens sammensetning. Kilde: Artsdatabanken.

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser et pukkverk med store menger hestehamp i forgrunnen som vil sprer sine frø i anlegget. Hestehamp er en vidt utbredt nordamerikansk, ettårig art som er blitt et kosmopolittisk ugras. Den inntar alle typer åpen, forstyrret mark, men trenger lite inn i mindre forstyrrete naturtyper. Den har stor frøformering, med frukter og frø som kan spres effektivt med vind (sveveapparat), dyr og folk. Hestehamp kom først inn med ballastjord i siste halvdel av 1800-tallet, senere som "forurensning" med korn, gartnerivarer og med nesten all annen transport. Jernbanen ble etterhvert en hovedspredningsvei. Økningen kan ha sammenheng med generelt sterk økning i import fra USA og Canada etter andre verdenskrig. Deretter har arten regelrett 'eksplodert' og er nå blitt meget vanlig i tettbygde strøk på Østlandet. Arten synes enda ikke å ha fått like godt fotfeste i andre landsdeler, men dukker nå opp ofte over hele landet. Arten er først blitt regelrett vanlig utafor bykjernene de siste 20 årene. Invasjonspotensialet er stort og ekspansjonshastigheten er fortsatt betydelig.

Lakseoppdrett er en viktig næringsvei langs kysten vår. Næringen står imidlertid ovenfor store utfordringer blant annet når det gjelder å hindre rømning, hindre spredning av fiskesykdommer til villaks og holde lakselusnivået på et lavt nivå. Her er det et lakseoppdrettsanlegg rett utenfor Flekkefjord. I bakgrunnen kan en skimte vindmøllene på Lista.

Vandrefalk hekker i lavlandet og ut ut mot kysten langs store deler av Norge. Den gikk tidligere sterkt tilbake på grunn av forfølgelse og spredning av miljøgifter. De siste 10-20 årene har bestanden tatt seg merkbart opp igjen. Vandrefalken regnes som det raskeste dyret på jorda. Bildet viser en voksen vandrefalk som speider etter bytte fra en pipe.

Jærsøte (Gentianella amarella ssp. septentrionalis) er en sjelden underart av bittersøte. Jærsøte vokser i Norge bare i sanddynemiljøer på Jæren. Arten trues av gjengroing og spredning av fremmede planter.

Internasjonal handel med ville dyr og planter truer mange arter (bl.a. papegøyer), kan medføre etablering av fremmede arter i norsk natur og er i mange tilfeller etisk problematisk. Her en halsbåndparakitt som klamrer seg til et bur. Arten var opprinnelig knyttet til løvskog I Afrika og Sør-Asia, men har vist en nesten enestående evne til å tilpasse seg ”kunstige” habitater andre steder i verden etter omfattende spredning. Mens man i Europa frykter at det store innslaget av rømte burfugler kan true arter som finnes naturlig, ser det ut til at den utstrakte fangsten har ført til nedgang i de naturlige populasjonene av halsbåndparakitter i Sør-Asia. Halsbåndparakitt regnes ikke som noe trussel nor norsk natur. Alle papegøyearter står oppført på CITES-listene, som regulerer internasjonal handel med ville dyr og planter, og krever CITES tillatelser ved eksport. Unntak fra denne regelen gjelder for undulat, rosenhodet dvergpapegøye, halsbåndparakitt og nymfeparakitt. Illustrasjonsfoto.

Bildet viser et landskap der naturmiljøet er sterkt påvirket av inngrep. Gravearbeider og masseforflytning har resultert i etablerting av en stort og tett forekomst av den svatelistede planten vinterkarse (forgrunn), den trafikkerte mototveien er en barriære for viltet og flatehogst har endret livsmiljø for arter som lever i gammel skog (bakgrunn). Vinterkarse er blitt en del av vårfloraen på tørre bakker, i veiskråninger, berg og skrenter og på skrotemark, der den kan dominere helt, og hvor den fortrenger både vanlige og mer sårbare arter. Vinterkarse er en fremmed art som i løpet av vel 300 år har funnet innpass i store deler av landet. Den er fremdeles i spredning. Kilde: Artsdatabanken.

Rynkerose er en vanlig hageplante som kan spre seg effektivt med bærspisende fugl ut i åpne kystmiljøer. Her kan de danne tette bestander som konkurrerer ut den naturlig hjemmehørende vegetasjonen. Planten er et spesielt stort problem for den særegne og verneverdige vegetasjonen langs sandstrender som her på Langøya i Bamble. Her er arten tydelig i spredning ut på den åpne sandstranda.

Store mengder blomstrende rødhyll som har etablert seg på hogstflate. Rødhyll er en plantet prydbusk fra Mellom- og Sør-Europa som kan bli opptil 4 meter høy. Arten har vært forvillet i Norge siden midt på 1800-tallet, men spredningen har økt mye de senere år. Naturlig spredning av rødhyll til nye vokseplasser skjer hovedsakelig ved hjelp av fugler som spiser de saftige bærene.

Praktmarikåpe (Alchemilla mollis) er en fremmed plante i Norge, som opprinnelig kommer fra fjellområder i Øst-Karpatene, Kaukasus, Tyrkia og Nord-Iran. Det er flerårig, nokså grov, om lag halvmeterhøy urt med effektiv aseksuell frøformering med vind., folk, dyr og transportmidler. Praktmarikåpe er blitt en av de aller mest brukte prydplantene i offentlige parkanlegg, som har økt enormt i popularitet de siste par tiårene. Arten er i spredning over hele landet til nord i Finnmark og opp i fjellet. Arten er problematisk på grunn av at den fortrenger andre planter. Den ser dessuten ut til å være vanskelig å bekjempe. Kilde: Artsdatabanken.

Ringdue som spiser bær av blåhegg, og bidrar til spredning av arten ved at den flyr til nye steder der frøene faller ned via avføringen. Blåhegg Amelanchier spicata er en relativt langlevd busk fra nordøstlige Nord-Amerika med meget effektiv frøreproduksjon. Planten er innført til Norge som prydbusk og har spredt seg ut i norsk natur fra begynnelsen av 1900-tallet. Den finnes i dag godt etablert nord til Nord-Trøndelag. Den fortrenger hjemlige arter og kan danne et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har et slikt. Arten er angitt som invaderende i flere land, spesielt i Nord-Europa. Kilde Artsdatabanken