Den orange skorpelaven Variospora flavescens er en svært sjelden art knyttet til kystnære berg på kalkrik grunn. Lokalitenene skal være varme og eksponerte.

Steinkobbe er en typisk kystsel, som lever i kolonier spredt langs norskekysten. Arten liker å ligge på et skjær og la solen varme opp kroppen. Den jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. De spister små fisk (10 til 20 cm) som sei, hyse, torsk og sild. Her steinkobbe med Oslo i bakgrunnen.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Horndykkeren er en middels stor dykker og er på størrelse med ei krikkand. I hekkedrakten er den lett gjenkjennelig med rustrød kropp, mørk rygg, svart hode og gulorange fjærtopper på sidene av hodet. I vinterdakt blir den nesten ensfarget gråhvit. Den hekker sparsomt i vegetasjonsrike tjern over store deler av landet.

Beitende villrein (Rangifer tarandus) en kald januardag på østre del av Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen.

Boltit er en trekkfugl som vi kan finne i høyfjellet i Norge. Best liker boltiten fjellplatå med kort vegetasjon. Boltiten har omvendt kjønnsorden hvor det er hunnen som har de flotteste fargene og hannen tar det meste av ungepasset. Den kan være svært tillitsfull på hekkeplassene. DEn vil trolig få begrenset sitt utbredelsesområde etter hvert som klimaendringene gjør seg gjeldende.

En liten gjeng med nysgjerrige hvalross. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det ett fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur. Her en huskatt med en død munk (Sylvia atricapilla).

Hubro er verdens største ugle. Den har gulbrun grunnfarge med mørke lengdestriper på undersiden. Hodet har lange fjærtopper. Hubroen finnes over store deler av Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. I Norge har den gått sterkt tilbake og er i dag vanligst langs kysten fra Rogaland til Nordland. Hovedårsaken til tilbakegangen er kontakt med strømførende ledninger, samt endringer i landbruket og forstyrrelser. Hubroen livnærer seg av mindre pattedyr og fugl. Den er en strengt nattaktiv ugle. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Alke hekker i bergsprekker og klippehyller i sjøfuglkolonier fra Rogaland til Varangerfjorden i Finnmark. Lokalt er den vanlig. De største koloniene er lokalisert i de nordlige delene av landet. Føden består hovedsakelig av stimfisk, men krepsdyr og flerbørstemark inngår også i menyen. Alken overvintrer langs hele norskekysten, i Nordsjøen og i Skagerak. Kilde: Artsdatabanken

Fossekall er Norges nasjonalfugl. Den lever langs bekker og elver i hele Norge. Reiret plasseres alltid ved rennende vann, ofte på en fjellhylle, under broer o.l. Fossekallen kan dykke og svømme korte strekk under vann og bruker vingene til å svømme med.

Gammel, vidkronet eik i kulturlandskapet ved Skoklefall gård på Nesodden. Dette er levende kulturminner som det ofte lever truede arter i. Bildet viser et tre som nettopp er fristilt, ved rydding av yngre trær som på sikt kan konkurere med det gamle treet.

Bildet viser en svalbardrype-hunn i overgang til sommerdrakt. Svalbardrype er en stedegen underart av fjellrype, men er større og mer rødbrun i sommerdrakt enn fjellrype på fastlandet. Det er den eneste landfuglen som oppholder seg på Svalbard året rundt. Utbredelsen er begrenset til Svalbard og Frans Josefs land. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det tøffe klimaet.

Siste halvedel av april og starten av mai er høytid for storfuglen. Da er det tid for tiurleik og hannen viser seg med sin flotteste prakt i håp om å tiltrekke seg flest mulig røy. Av og til dukker det opp spillgale tiurer. Hva som er årsaken til at enkelte tiur blir spillgale er vel ikke så lett å finne ut av, men denne hadde i alle fall ingen artsfrender å vise seg frem til. At hormonene da kan løpe litt løpsk er vel ikke rart, og da får alle bevegelige mål i hans territorium merke hans overmot.

Dvergspettunge som tutter ut av reirhullet for å være klar til å få mat. Den røde issen viser at dette er en hann. Dvergspett er vår minste hakkespett. Den er avhengig av insektlarver i døde løvtrær og lever helst i eldre løvskog.

Blåbåndvannymfa er en art som stiller store krav til sitt leveområde. Den finnes gjerne ved små elver eller kraftige bekker som renner gjennom jordbrukslandskap med leirgrunn. Ofte kan den trives selv om jordet er dyrket helt ned til leveområdet. Den vil helst ha åpne kantsoner, da både larvene og de voksne vannymfene liker sol og varme. Dersom kantsonene vokser igjen med busk og kratt, forsvinner også blåbåndvannlarvene. De voksne insektene sitter gjerne på vannplanter og soler seg eller de patruljerer opp og ned vassdraget på jakt etter insekter. Arten skilles fra den mer vanlige blåvingevannymfe ved den mørke blå stripen på vingen.

Snøbær er en opptil 3 m høy, rikt grenet busk, som komemr fra vestlige Nord-Amerika. Arten er valig handelsvare som dyrkes som prydplante i store deler av landet. Den formerer seg med frø og sprer seg også med rotskudd og hageavfall. Fruktene er hvite bær som som ikke er spesielt ettertraktet av fugl, og som derfor trolig bare i begrenset grad bidrar til spredningen.. Arten ble funnet forvillet i Norge i 1889. Antall nyfunn i naturen har økt betydelig de siste tiårene, spesielt i lavlandet på Østlandet og Sørlandet. Arten har potensial til å etablere seg i et vidt spekter av naturtyper. Busken kan danne større, tette kratt og vil derfor ha negativ effekt på mange delpopulasjoner av hjemlige arter og på naturtyper. Kilde: Artsdatabanken.

Lappugle er en av våre største ugler, nesten like stor som en hubro men bare halve vekten. Den er gråbrun spraglete, med markerte ansiktstegninger bestående av konsentriske mørke ringer rundt øynene. Lappugle er utbredt i nordlige barskoger fra Finnmark, gjennom Sibir til Nord-Amerika. Arten har nytlig etablert seg som hekkefugl i Øst-Norge. Antallet hekkende par varierer fra år til år, avhengig av smågnagertilgangen. Bildet viser lappugle som har tatt en mus.

Voksne gråmåke som spiser sild.