Horndykkeren er en middels stor dykker og er på størrelse med ei krikkand. I hekkedrakten er den lett gjenkjennelig med rustrød kropp, mørk rygg, svart hode og gulorange fjærtopper på sidene av hodet. I vinterdakt blir den nesten ensfarget gråhvit. Den hekker sparsomt i vegetasjonsrike tjern over store deler av landet.

Kartlegging av fuglelivet i et fuglefjell med store konsentrasjoner av måken krykkje. Fuglefjell gir fantastiske naturopplevelser. Omfattende gjødsling fra fuglene medfører store mengde næringsrik og ganske høytvoksende vegetasjon dominert av av skjørbuksurt.

Granplantasje etter flatehogst eller tilplanting av gammel kulturmark gir ensaldret og tette skoger med et utarmet biologisk mangfold. Denne type drift er en stor trusse for mange rødlistearter og fører til naturtap.

Finnmarkspors vokser i store deler av landet, men ikke på Vestlandet. Den er mest utbredt på indre deler av Østlandet og i Nordland, Troms og Finnmark. Den foretrekker fuktige voksesteder, men kan også vokse på tørre områder.

Bildet viser lappiplerke i sommerdrakt, med karakteristisk rustrød strupe. Lappiplerke hekker i Norge i Finnmark og Troms, samt mer spredt i Nordland. Arten forekommer fra kystlinja til opp i bjørke- og vierregionen. Den ser ut til å foretrekke områder med rikt vierkratt, og unngår tørre områder hvor trærne står tettere. Lappiplerka overvintrer trolig i Afrika rundt ekvator. Mer enn 50 % av den europeiske hekkebestanden (Russland utelatt) har tilhold i Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Liten dam med høy pH langs kalkrike strandberg på Langøya. Slike er viktige for mange krevende arter. På bildet ses liten salamander svømme over tette forekomster av den krevende karansalgen piggkrans.

Polarlomvi er en typisk alkefugl med svart og hvit fjærdrakt. Den ligner på lomvi, men har litt kortere og kraftigere nebb med en smal hvit stripe langs kanten av overnebbet. Polarlomvien er en arktisk art som på fastlandsnorge kun hekker i meget små antall i noen få fuglefjell i Finnmark. Den er imidlertid en tallrik hekkefugl i fuglefjell på Bjørnøya og Spitsbergen og ellers sirkumpolart gjennom hele Arktis. Den hekker i tette kolonier på smale hyller i bratte klippevegger, ofte flere tusen par sammen. Bildet viser et par polarlomvier stående på et isflak i Raudfjorden nord på Svalbard.

Bildet viser dødt ungdyr av gulflankedelfin som har strandet. Gulflankedelfin er en vidt utbredt varmtemperert og tropisk delfinart som sjelden opptrer i Norge. Den blir ca. 2 meter lang og veier normalt 80 til 150 kg. Mørk rygg og lyse kroppssider skiller den fra de hyppigere forekommende delfinartene som forekommer langs norskekysten.

Død ospestamme og elv omgitt av frodig og dødvedrik edelløvskog.

Ruteskorpe er en barksopp som vokser på/i kjerneved av eik, for det meste på eikestammer som har ligget i mange år, men også inne i hule, stående eiketrær. Ruteskorpa er sjelden.

Bildet viser teist på hekkeplass. Teist er en kystbundet alkefugl, som for det meste hekker i enkeltpar og små kolonier langs kysten. Om sommeren er den svart med hvite felt på vingene og røde bein. Om vinteren har den mye lysere fjærdrakt, der hodet og undersiden er hvit.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser en knølhval som holder på å jakte sild. Rundt kan en se ryggfinner til spekkhoggere.

Grann styltesopp er en liten sjelden sopp som vokser i sanddyner eller på grunnlendt kalkmark. Trolig sterk tilbakegang i sanddyneområdene på Lista. Forekomstene på kalkberg står nok tryggere, men utsatt for tilfeldig påvirkning.

Rynkeskinn er barksopp som vokser på lite nedbrutte læger av gran i gammel granskog. På bildet sees et ferskt fruktlegeme.

Gutt som holder en stålorm. Stålormen er en ugle uten ben. Den er relativt vanlig både i skog og i åpemt øemde, ofte kulturlamdskap. Den er tussmørkeaktiv g holder seg som regel skjult på fuktige steder om dagen.

Salturt er en lforholdsvis liten plante med tykke stengler. Den vokser på leir- og sandstrender langs store deler av kysten vår opp til Troms.

Fjellerke som synger i regnvær. Fjellerka har karakteristiske, markerte hodetegninger i svart og gult tegninger på hode, hals og bryst. Hannen, som det her er bilde av, har to små, svarte "fjærhorn" på hodet. Arten er utbredt i mange fjellområder på den nordlige halvkule. I Norge er den en sparsomt freokommende over tregrensa, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. I Sør-Norge opptrer den bare i karrige områder i høyfjellet. Det forventes at klimaendringer vil føre til at bestanden av fjellerke går tilbake, som følge av at skog- og viervegetasjon sprer seg nordover og høyere til fjells når temperaturen øker. Fuglen vil forsvinne fra mange områder der den lever i dag, når vegetasjonen som lerka er avhengig av endres.

Bildet viser Anders Endrestøl fra NINA som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Skrentslørsopp danner mykorrhiza med lind, hassel og (trolig) eik, i kalklindeskog og iblant i kalkhasselskog og kalkbarskog med lind.

Skjellrot er en lav, hvit eller kremfarget flerårig snylteplante med jordstengel. Arten er en av et fåtall av planter som helt mangler klorofyll. Sin næring får planten ved å parasittere på røttene til trær som or, hassel, bøk og alm.