Billen Mesosa nebulosa er en varmekjær art hvor larven er knyttet til døde grener av løvtrær, oftest eik og hassel. Den er kun funnet en gang i Norge og da på Jomfruland i Kragerø kommune, Telemark fylke. Denne billen er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand.

Grann styltesopp er en liten sjelden sopp som vokser i sanddyner eller på grunnlendt kalkmark. Trolig sterk tilbakegang i sanddyneområdene på Lista. Forekomstene på kalkberg står nok tryggere, men utsatt for tilfeldig påvirkning.

Fagerfredløs er en fremmed hageplante som lett sprer seg, danner tette bestander og effektivt konkurerer ut naturlig vegetasjon. Her har den spredd seg fra en hage og ut i veikanten. Herfra kan veikantskjøtsel bidra til å spre den effektivt langs veikantene og dernest videre utover i landskapet.

Fjæreplytt er en vadefugl på størrelse med en stær. Den er utbredt fra de arktiske deler av Canada og østover til Grønland, Island, Færøyene, Svalbard, Skandinavia og Vest-Sibir. I Sør-Norge hekker den spredt i høyfjellet. I Nord-Norge hekker den enkelte steder langs kysten, spesielt i Øst-Finnmark. På Svalbard er det en vanlig hekkefugl. Hunnen forlater kullet etter klekkingen, og hannen har eneansvaret for oppfostringen av ungene. Fjæreplytt er ofte tillitsfull og kan oppleves på nært hold.

Haukugle er en delvis dagaktiv ugle som hekker i fjellskog og nordlige skoger. Den legger gjerne reiret sitt i toppen av en høystubbe. Antallet fugler varierer mye fra år til år, avhengig av smågnagertiltgangen. Bildet viser en voksen fugl som strekker vinger og hale.

Blåstrupe er en vakker trekkfugl som hekker i fjellbjørkeskogen og vierbeltet opp mot fjellet. Den kalles også "Nordens nattergal" pga. sin kraftige og vakre sang.

Piggtrollskjegg på steinblokk i humid skyggefull skog i liside

Gravmyrt (Vinca minor) er en fremmed plante som på grunn av sin evne til å formere seg med jordstengler kan danne tette matter. Der den får fotfeste vil få andre planter overleve i undervegetasjonen.

Eikegreinkjuke er knyttet til gamle eiekskoger og vokser da som regel på undersiden av grove grener på eik. Eikegreinkjuke er en vednedbryter og skaper hvitråte på eika.

Elg er verdens største hjortevilt, Norges største landpattedyr og skiller seg fra andre hjortedyrarter i størrelse og utseende. De største hannelgene kan veie opp mot 800 kg. Elgens naturlige leveområde er i barskogbeltet på hele den nordlige halvkule. I Norge finnes det elg over det meste av landet, men først og fremst under tregrensen. Bildet viser en stor brunstig elgokse som har tilhold i fjellbjørkeskogen.

Småragg (Ramalina dilacerata) er en sjelden lav som er knyttet til fuktige bekkekløfter. I Norge er de fleste funnene gjort i Gulbrandsdalen.

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Lunde (Fratercula arctica) er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm.

For mange familier er bærplukking en viktig friluftsaktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på syltetøy, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Bildet viser noen modne molter på en myr.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge har den nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bestanden i Arktis har vært og er livskraftig.

Kløverhumle hann søker etter nektar på rødkløver. Kløverhumle er meget karakteristisk og vakker med sin blekbrune til gullaktige farge som brytes av et tydelig svart bånd mellom vingefestene og ytterligere fem svarte bånd på bakkroppen. Arten har gått sterkt tilbake i senere tid, og den kjennes i dag kun fra noen få lokaliteter på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nesten alltid i tilknytning til rike forekomster av rødkløver. Kilde: Artsdatabanken

Storjoen hekker vanligvis nær kysten, ofte i tilknytning til en sjøfuglkoloni, men den kan også hekke i innlandet. Hekkeplassen er helst flate og åpne områder. Storjoen er en effektiv tyv og stjeler mat fra andre sjøfugl. Storjoen ble første gang funnet hekkende på Bjørnøya i 1970, på Loppa i Vest-Finnmark i 1975 og på Spitsbergen i 1976. Bestanden har siden vokst kraftig.

Beitemark med solblom. Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. Flere lokaliteter med solblom er imidlertid truet av for hardt beite ved at plantene ikke rekker å frø seg før de blir spist av beitedyra. Dette går ut over rekruteringen av planten pluss alle de insektene som er avhengig av solblom.

Bildet viser store mengder steinsvineblom på åpen grunnlendt kalkmark i Oslofjorden.. Steinsvineblom er en flerårig urt fra Mellom- og Sør-Europa og vestre Middelhavsområdet. Arten er kommet inn med ballastjord og har senere hatt egenspredning i nærområdet. I Norge finnes i dag store bestander på først og fremst på øyene i indre Oslofjord i Oslo kommune, der de har spredd seg videre til nærliggende arealer på fastlandet i Oslo by. Steinsvineblom har frøreproduksjon, der fruktene kan spres over kortere eller lengre distanser med vind og kanskje også med vann. Arten har i stor grad spredd seg inn på den truete naturtypen åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone, men det er vurdert av Artsdatabanken at den ikke vil etableres i slike mengder at den vil utgjøre noen skade. Det er imidlertid indikasjoner på at arten øker i mengde og kan fortrenge annen vegetasjon på åpen grunnlendt kalkmark.

Havsule er en stor sjøfugl med et vingespenn opp mot ca 180 cm. Den hekker i bratte kystfjell i store kolonier. Det er en dyktig stupdykker og kan komme opp i 100km/t i disse stupene. På våren er det ivrig aktivitet på reirplassen. Både tang og gamle garnrester hentes fra sjøen og plasseres på reiret. Dette bildet er fra fugleøya Runde rett sør for Ålesund.