Oksetungesopp er en sopp som skaper kraftig brunråte på eik. Du finner den helst på ordentlig gamle eiketrær både i kulturlandskapet og i skogen. Den vokser ofte langt nede på basis av levende trær eller døde trær. Her vokser den på en eik med hulrom som er fylt med sement.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Ådalselva naturreservat er vernet for å bevare et viktig og helhetlig elvesystem med flere evjer, bukter, viker og tjern i tilknytning til hovedløpet. Området er særlig viktig for overvintrende sangsvaner og andre våtmarksfugler. Tjernene er også viktige som hekke-, nærings- og trekkområder for våtmarksfugler.

Elg er verdens største hjortevilt, Norges største landpattedyr og skiller seg fra andre hjortedyrarter i størrelse og utseende. De største hannelgene kan veie opp mot 800 kg. Elgens naturlige leveområde er i barskogbeltet på hele den nordlige halvkule. I Norge finnes det elg over det meste av landet, men først og fremst under tregrensen. Her portrett av en elg.

Kelokjuke finnes i gammel furuskog på varme og tørre steder, med optimum i (sterkt) brannpåvirket skog. Her er den nedbryter (saprotrof) på relativt nylig døde, harde og glatte furulæger liggende åpent og solvarmt.

Bildet viser gjøkhumle og firflekket blomsterbukk på rødknapp. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Kattugle er en mellomstor, kompakt og bredvinget ugle. Den hekker relativt vanlig i lavlandet og dalstrøka nord til Trondheimsfjorden. Ugla lever både i skogområder, kulturlandskap med skogholt, større parkområder og hager med mye trær. Her sitter en nyutfløyet ungfugl.

Slettsnok i åpen lyngfuruskog. Slettsnok har et karakteristisk mønster med mørke flekker på ryggen, en stor mørk flekk på hodet og en mørk øyestripe. Den er den mest varmekjære av 'ormene' våre, og liker seg best i sørvendte lier. Slettsnoken tar seg spesielt godt frem i bratt terreng og kan også klatre i trær. Slettsnoken biter gjerne, men er ikke giftig. Den er en mini "kvelerslange" med sterk muskulatur som dreper byttet sitt ved kveling.

Søstermarihånd er en orkidee som trives på næringsrike slåtteenger og naturbeitemarker. Helst kalkholdig grunn. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Steinkobbe ern en typisk kystsel, som lever i kolonier spredt langs norskekysten. Arten liker å ligge på et skjær og la solen varme opp kroppen. Den jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. De spister fisk som sei, hyse, torsk og sild.

Laksen har et relativt lite, spisst hode og slank kropp, som er tykkest ved ryggfinnen. Den kan lett forveksles med sjøørret, men har lengre og smalere halefinnerot, svak kløft i halefinnen (sjøørret nesten rett) og få eller ingen kroppsflekker under sidelinjen. Laks lever i Nordatlanteren og vandrer om høsten opp i tilstøtende elver med steinbunn for å gyte. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet. Laksen er svært ettertraktet blant sportsfiskere, samtidig som oppdrett av laks er en av norges viktigste eksportnæringer. Bildet viser død laks på gyteplass i Akerselva. Det er normalt at mange av fiskene dør etter at gytingen er ferdig.

Mange fugler dør under trekket mellom Europa og Afrika når de skal krysse store ørkenområder. Dette gjelder også norske fugler som trekker til Afrika. Bildet viser en død trane som har omkommet i ett ørkeområde i Egypt. Tranen er en stor fugl som hekker spredt på store myrer i Nord-Europa og Russland, og som overvintrer i Spania, Nord-Afrika og Arabia.

Rognspirea er en 1-2 m høy, rikt grenet busk som kommer fra Sibir og Nordøst-Asia. Arten har vært dyrket som prydbusk siden 1800-tallet, blir i dag svært mye plantet i anlegg og langs veinettet og err i økende grad registrert i norsk natur, spesielt etter 1980. Rognspirea er registrert nord til Sør-Varanger og kan forventes å bli stadig vanligere i alle landsdeler. Rognspirea vokser raskt til store kratt som trenger ut hjemlige arter. Den har potensial til å endre naturtypers struktur, i første omgang slike som er lysåpne: skog- og veikanter, skrotemark og eng og beitemark som ikke lenger brukes. Etter hvert vil den sannsynligvis også komme til å gå inn i lysåpne skogtyper. Kilde: Artsdatabanken.

Gulnebblom er verdens største lom, som veier mer enn en grågås og har et tykt "dolkenebb". Denne arktiske fuglen er en norsk ansvarsart siden det antas at vi har mer enn 90 % av europeisk vinterbestand langs våre kyster. Bildet viser en fugl i vinterdrakt. I sommerdrakt har gulnebblom helsvart hode og hals og svart, hvitdroplet rygg.

Nise er den minste tannhvalen i norske farvann. Den har en vid utbredelse i kald-tempererte til sub-polare farvann på den nordlige halvkule. Nise regnes som vår mest tallrike hvalart og bestanden ansees som stabil. Omfattende bifangst er imidlertid bekymringsfull.

Haukugle er en delvis dagaktiv ugle som hekker i fjellskog og nordlige skoger. Den legger gjerne reiret sitt i toppen av en høystubbe. Antallet fugler varierer mye avhengig av smågnagertiltgangen.

Mørk rutevinge lever på vendelrot. Biotopen er fuktige skoglysninger der vertsplanten vokser. Utbredelsesområdet omfatter den østligste delen av Sørlandet, den sørligste delen av Østlandet med enkelte utløpere opp i Hallingdalen og Valdres. På Vestlandet er arten påvist en del steder inne i fjordene i Hardanger, Sogn og Sunnmøre. Idag er dette store utbredelsesområdet brutt opp i små flekker, og arten er i tilbakegang. Gjengroing er sannsynligvis den største årsaken til tilbakegangen.

Ekorn er vanlig i barskog i hele landet, men trives også i løvskog. Ekornet lever av nøtter, røtter, frø og knopper, men kan også ta egg og fugleunger. Gran- og furukongler er spesielt viktige siden de ofte finnes i store mengder nesten hele året. Ved overskudd av mat samler den gjerne et lager. Ekornet finnes i hele Europa og Nord-Asia opp til tundraen og sydgrense ved Middelhavet/Kaukasus.

Storspove er en meget stor vadefugl, med et karakteristisk langt nedoverbøyd nebb. Den hekker spredt i tilknytning til våtmarker og enger over mesteparten av landet, men mest langs kysten. Storspove overvinter hovedsakelig i Vest- og Sør-Europa. Bildet viser storspove i sangflukt.

Åkerrikse (Crex crex) i åkerkant. Fuglearten er i dag globalt truet. Den var tidligere regnet som en vanlig art i kulturlandskapet nord til Helgeland, men finnes nå bare i lite antall.