En havørn i flukt. Havørn lever stort sett av fisk og sjøfugl, men tar gjerne åtsler også. Havørna er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Etter et lavmål i bestanden på 1970-tallet på ca 400 par har bestanden tatt seg opp igjen og talte i 2000 ca 1900-2000 par. Havørna ble fredet i 1968.

Fulldyket eng med dominans av engsoleie. Dette gir vakre gule enger på forsommeren.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

Trær er oftest det viktigste innslaget av natur i tettbebyggelsen, og mange steder det eneste. Trær demper trafikkstøy og renser lufta. De er nær der vi bor, gir oss en grønn opplevelse og en helsemessig gevinst, uten at man må dra langt av gårde. De er bolig og bidrar til mat for utallige arter av fugler, insekter og andre arter i naturen. Store og gamle trær er spesielt verdifulle. Bildet viser en stor bygning, gamle trær og skyggen av flere gamle trær. To av disse trærne er omfattet av forskriften for utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. Alle disse store trærne er verdifulle for biologisk mangfold. Det er derfor viktig at man ivaretar disse, og deres ofte omfattende rotsystem, når man skal gjennomføre bygningstiltak.

Sandsvala kan du finne i store deler av Norge i lavlandet med unntak av kyststrøkene i Troms og Finnmark. Sandsvala er en kolonihekker og graver reirganger inn i elvebakker, sandtak og vegskjæringer. Her er den fotografert i en sanddyne.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på bjørk.

Naturlige blomsterenger er viktige miljøer for pollinerende insekter i bymiljøer. Bildet viser en fargerik eng dominert av kløverplanter inntil forskningsparken ved Blindern i Oslo. Her er det bl.a. funnet to truede humlearter.

Kammarimjelle i blomstring. Kammarimjelle har gått sterkt tilbake de siste hundre år som følge av intensivering av jordbruket og opphør av beite og slått. Planten vokser på tørre enger, beiter, krattskog og langs aktivt skjøttede veikanter på baserik grunn. Arten er nær ved å dø ut i Norge.

Hvitkinngås hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja. Bestanden på Svalbard har vært i kraftig vekst, og talte i 2005 ca 27.000 individer, etter at den var beregnet til noen få hundre på slutten av 1940-årene. Disse passerer norskekysten hver vår og høst på vei til og fra overvintringsområdene i Skottland. Østlandet har også en liten bestand som de siste årene har tatt seg kraftig opp. Bildet viser to beitende hvitkinngås-par med unger i hekkeområde på Svalbard.

Åpen grunnlendt kalkmark med urterike kanter med bl.a. blodstorkenebb. Som små orange flekker på det nakne berget skimtes den sjeldne skorpelaven Variospora flavescens, sorte rosetter er vifteglye.

Hønsehauk er en relativt stor rovfugl. Den hekker fortrinnsvis i storvokst og gammel barskog. Den har korte, brede vinger og lang smal hale som gjør at den er godt egnet til manøvrering i skog. Redet er stort og plassert midt i treet og brukes ofte flere år på rad. Hønsehauk livnærer seg av mindre pattedyr og middels store fugler. Bestanden har gått betydelig tilbake gjennom flere tiår. viser en 1,5 år gammel hønsehauk, med uregelmessige horisontale bånd på brystet.

Nærkontakt med dyreliv, gjennom mating av stokkand.

Gråhegre er en stor hegrefugl med lang hals, lange ben, og langt dolkeformet nebb. Det er eneste norske hegrefugl. Bildet viser en gråhegre i flukt.

Fjæreplytt er en vadefugl på størrelse med en stær. Den er utbredt fra de arktiske deler av Canada og østover til Grønland, Island, Færøyene, Svalbard, Skandinavia og Vest-Sibir. I Sør-Norge hekker den spredt i høyfjellet. I Nord-Norge hekker den enkelte steder langs kysten, spesielt i Øst-Finnmark. På Svalbard er det en vanlig hekkefugl. Hunnen forlater kullet etter klekkingen, og hannen har eneansvaret for oppfostringen av ungene. Fjæreplytt er ofte tillitsfull og kan oppleves på nært hold.

Dragehode er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger.

Vårstemningen er på topp når hvitveisen blomster på skogbunnen tidlig i mai.

Ærfuglen er en av våre vanligste marine ender. Den hekker tildels tallrikt langs norges kyster og i skjærgården. Arten var i lang tid sjelden i indre Oslofjord, men ble vanlig når fjorden ble renere - sannsynligvis som følge av mer blåskjell. Her en ærfugl hann i motlys i skjærgården.

Gravand er stor som en liten gås, har gåselignende fasong og kalles fagergås av mange. Den er fargerik med en mosaikk av hvite, brune og mørkegrønne felter, samt med rødt nebb. Arten hekker langs hele norskekysten. Reiret legges under store steinblokker, båtnaust el.l. eller den graver gang til et reirkammer. Gravand lever av bunndyr som den hovedsakelig filtrerer ut av mudder i gruntvannsområder. Den er en av de første trekkfuglene som kommer om våren. Bildet viser gravand hann, som har rød knøl på nebbroten.

Havhest i flukt. Arten hekker vanligvis i løse kolonier på avsatser i bratte kystklipper eller i jordhull på utilgjengelige skråninger. Havhest er en stormfugl som er i nær slekt med albatrossene.

Fjæreplytt er en vadefugl på størrelse med en stær. Den er utbredt fra de arktiske deler av Canada og østover til Grønland, Island, Færøyene, Svalbard, Skandinavia og Vest-Sibir. I Sør-Norge hekker den spredt i høyfjellet. I Nord-Norge hekker den enkelte steder langs kysten, spesielt i Øst-Finnmark. På Svalbard er det en vanlig hekkefugl. Hunnen forlater kullet etter klekkingen, og hannen har eneansvaret for oppfostringen av ungene. Fjæreplytt er ofte tillitsfull og kan oppleves på nært hold.