Kortvokst strandeng i god tilstand med tusengylden og dverggylden.

Gråspett (Picus canus) er en mindre vanlig hakkespett som lever i dødvedrike løvskoger og barskoger med høyt innslag av gamle løvtrær. Her en hann med rød panne. Bildet er tatt på foringsplass.

Vandrefalk hekker i lavlandet og ut ut mot kysten langs store deler av Norge. Den gikk tidligere sterkt tilbake på grunn av forfølgelse og spredning av miljøgifter. De siste 10-20 årene har bestanden tatt seg merkbart opp igjen. Vandrefalken regnes som det raskeste dyret på jorda. Nærbilde viser ung vandrefalk tatt under kontrollerte forhold (rehablitering).

Stjertmeis er en liten, rund meis som kjennetegnes av lang stjert, snøhvitt hode og rosa skuldrer og kroppssider. Fuglen lever hovedsakelig av insekter og andre smådyr. Den hekker sparsomt i løv og blandingsskoger over store deler av Norge, men er vanligst nord til Trøndelag. Om vinteren farter rastløst rundt i mindre grupper, ofte sammen med andre meiser

Stjernelav, Gyalidea asteriscus, er utbredt i de tørreste regionene i Europa og Nord-Amerika. I Europa finnes stjernelav i tørre, kalkrike områder i Norge, Alpene og i steppeområder i Øst-Europa. Den er sjelden i hele sitt utbredelsesområde.

Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Knekkand er en liten gressand. Hannen mangler har brunt hode med hvitt bånd fra over øyet bak i nakken. Hunnen ligner på krikkand hunne, men har helt grått nebb, mer tydelig stripe over kinnet og lys flekk ved nebbroten. Knekand hekker i grunne tjern og næringsrike innsjøer i Mellom- og Øst-Europa og nordover til Skandinavia. Den er en sjelden hekkefugl i Norge. Bildet viser en knekkand hann.

Storspove er en meget stor vadefugl, med et karakteristisk langt nedoverbøyd nebb. Den hekker spredt i tilknytning til våtmarker og enger over mesteparten av landet, men mest langs kysten. Storspove overvinter hovedsakelig i Vest- og Sør-Europa.

Geiter på urterik naturbeitemark.

Kalkskog med den sjeldne og kalkkrevende orkideen marisko (Cypripedium calceolus) i forgrunnen.

Mørk jordhumle som sanker nektar på bakkekløver. Bakkekløver er en erteplante som bare vokser naturlig på Hovedøya i Oslo. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Spekkhogger er en stor tannhval i delfinfamilien, med en lengde på opptil 9 meter og en vekt på opptil 5,5 tonn. Hannen blir størst. Kroppen er karakteristisk svart med hvit buk, en hvit flekk bak øyet og en grå flekk bak ryggfinnen. De har en trekantet (hann) eller sigdformet (hunn) ryggfinne som kan bli opptil 2 m lang hos hannen. Spekkhoggerne er kraftige og hurtige flokkdyr som samarbeider når de jakter. Stimfisk og sjøpattedyr er viktigste byttedyr. Spekkhoggere finnes i alle verdens hav og er vanlige i norske fystfarvann. Bildet viser spekkhogger med en fiskebåt i bakgrunnen.

Fargemyske er en Øst-Europeisk og Vest-Sibirsk plante i maurefamilien, som vokser i lysåpne tørrbakker, kalkberg og hei. Arten var tidligere bare kjent viltvoksende ved Østensjøvannet i Oslo. Det ble imidlertid ikke gjenfunnet her etter 1937. Man regnet arten lenge som utryddet fra Norge, inntil noen få individer ble funnet på Jeløya i 2005. Dette er i dag eneste kjente voksested for arten i Norge. Bildet viser blomster av fargemyske, som besøkes av en liten sommerfugl.

Åkersteinfrø er kjent som et sjeldent og gammelt åkerugras, med enkelte forekomster på kalkrike tørrbakker og berg. Arten har vært i meget sterk tilbakegang og har trolig bare har én gjenværende forekomst i Norge, på Hovedøya.

En blandet flokk med polarsniper, myrsniper og sandløpere under høsttrekket.

Grov nattfiol er knytta til beite- og slåtteenger, samt lysåpen skog, for det meste på baserik grunn.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap, med en alder på opptil 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og strakte seg da helt fra Øsfold og Lista i Sør-Norge til Lofoten i Nord-Norge. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier, og vi har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. Lyngheiene er unike i sin utforming. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. Bildet viser en mosaikk av kystlynghei, fukteng og strandberg på ytre Speken ved Lyngør i Tvedestrand kommune. Dette er en av de mest verdifulle områdene med kystlynghei i Aust Agder. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning, rydding og sauebeite for å ta vare på de gamle kystlyngheiene. Området er både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Grann styltesopp er en liten sjelden sopp som vokser i sanddyner eller på grunnlendt kalkmark. Trolig sterk tilbakegang i sanddyneområdene på Lista. Forekomstene på kalkberg står nok tryggere, men utsatt for tilfeldig påvirkning.

Hårkurlemose er i første rekke knyttet til vassdragsnære lokaliteter i fjord- og dalstrøk der den vokser på berg og blokker i øvre flomsone eller spraysone langs bekker og elver. Her fra en stein langs Lærdalselva

Gammel rik sandfuruskog på tykke sandige løsmasser er viktig leveområder for en rekke spesialiserte mycorrhiza-sopp bl.a. flere korallsopper. Den avbildete sandkorallsopp (Ramaria eosanguinea) (tidligere kallt jodkorallsopp) er en viktig signalart for slike artsrike miljøer.