Mjuktjafs vokser hovedsakelig i fuktige barskoger langs vassdrag og i sumpskog. Selv om arten generelt er sjelden kan den enkelte steder der forholdene er gode forekomme i store mengder.

Ruteskorpe er en barksopp som vokser på/i kjerneved av eik, for det meste på eikestammer som har ligget i mange år, men også inne i hule, stående eiketrær. Ruteskorpa er sjelden.

Squamarina degelii er en kalkkrevende art som helst vokser på sørvendte og kalkrike berg. Den finne si Indre Oslofjord, på Ringerike, ved Hamar, spredt i indre dalfører på Østlandet og i Skibotn i Troms. Dette eksemplaret er fotografert på Brønnøya i Asker kommune. Kilde: www.artsdatabanken.no

Begerfingersopp (Clavicorona pyxidata) vokser på nedbrutte og ofte grove sokker av osp i seine løvsuksesjoner.

Brudespore (Gymnadenia conopsea) er en orkide som vokser på baserik grunn. Du kan finne den på myrer, enger og i urterik skog. Her er den fotografert på åpen grunnlendt kalkmark i Grenland.

Slagugla er en av våre største ugler. Slagugle er en utpreget taigafugl, som i Norge bare hekker lengst øst i landet. Fuglen er imidelertid relativt vanlig i deler av Sverige, Finland og nordlige deler av Russland. Her en ungfugl som veies før ringmerking. For at den voksne fuglen ikke skal skade den som behandler ungfugler er det nødvendig å være godt beskyttet.

Våren er parringstid for paddene. Her er det en hann som har tatt et godt tak over ryggen på en hunn under parringen.

Nyresildre (Saxifraga granulata) er en typisk kulturlandskapsplante som vokser på tørrbakker. Arten har gått tilbake som følge av opphør av skjøtsel og gjengroing av enger. Den er også sårbar for kunstgjødsel. Her en pen forekomst som blomstrer.

Vårblomstring i Moutmarka naturreservat. Fjærekollen står i full blomst.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en stor hannbjørn.

Engryllik er en langlevd flerårig, mattedannende plante fra Sør- og Mellom-Europa og Vest-Asia. Den har sterk klonal vekst og spres effektivt med frø. Arten er etablert i Norge på semi-naturlig eng og åpen grunnlednt kalkmark, der den ser ut til å fortrenge stedegen vegetasjon, I 1953 ble engryllik funnet på øya Malmøykalven i Oslo og har siden spredd seg til nærliggende øyer i Oslo og Nesodden.

Spesielt grov eik, som også er hul. Hule og gamle eiker utgjør svært viktige livsmiljøer for flere arter av insekter, sopp og lav som ikke lever i andre miljøer. Dette treet er fredet.

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser gul horvalmue på sandstrand på Søndre Søster i Ytre Hvaler nasjonalpark.

Lakrismusserong Tricholoma apium danner mykorrhiza med furu, i tørr, gjerne lavdominert, litt rikere sandfuruskog, kalkfuruskog og (sjelden) i grunnlendt lavfuruskog (knausfuruskog). Arten har en viss østlig/kontinental utbredelse i Norge. De nordiske landene har den klart største andelen av de europeiske populasjonene av denne arten

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av rogn.

Ringgås er den minste av gåseartene våre, kun på størrelse med gravand. Ringgåsa er en liten svart- og gråfarget gås. Den har en mørkere fjærdrakt enn hvitkinngås og virker slankere med en lengre hals enn denne. Halsen og hodet på ringgåsa er sotfarget, og voksne fugler har et grålig bånd på begge sider av halsen. Ringgåsa har en sirkumpolar utbredelse og er nok den av gåseartene i som har den mest polare utbredelsen. Man kan se to underarter av ringgås i Norge, lysbuket ringgås som hekker på Svalbard og mørkbuket ringgås som hekker på den russiske tundraen. Begge underartene opptrer langs norskekysten under vår- og høsttrekket. Ringgjessene som hekker på Svalbard overvintrer i Danmark, Nederland og i Storbritannia. Bildet viser en flokk med mørkbuket ringgjess i Sør-Sverige, under trekket om høsten.

Skrentslørsopp danner mykorrhiza med lind, hassel og (trolig) eik, i kalklindeskog og iblant i kalkhasselskog og kalkbarskog med lind.

Vortebiteren er en stor gresshoppe i familien løvgresshopper. Arten ligner grønn løvgresshoppe men har i motsetning til denne små, mørke flekker og mørkt øye. Sangen er ganske lik grønn løvgresshoppe, men er ikke fult så kraftig. De kan bite kraftig, noe som trolig er opphavet til overtroen om at de kan brukes til å fjerne vorter. Vortebiteren er i Norge utbredt i lavlandet på Østlandet, Agder og i Rogaland. Den lever i stor grad i tilknytning til slått- og beitemark, noe som gjør at den lett blir borte ved gjengroing. Arten er i tilbakegang i Norge og sydover i Europa.

Fossefiltlav (Fuscopannaria confusa) på tynne grankvister i fosserøyksone. Arten er utelukkende knyttet til lokaliteter med svært høy luftfuktighet.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html