Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. en meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser to voksne moskuser som er i ferd med å krysse en elv.

Myrstjerneblom (Stellaria palustris) trives på våt næringsrik leirjord eller gjørme.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Bildet viser en svalbardrype-par i overgang til sommerdrakt. Svalbardrype er en stedegen underart av fjellrype, men er større og mer rødbrun i sommerdrakt enn fjellrype på fastlandet. Det er den eneste landfuglen som oppholder seg på Svalbard året rundt. Utbredelsen er begrenset til Svalbard og Frans Josefs land. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Toppand hekker spredt i vann over store deler av landet, men er mest vanlig i relativt næringsrike og grunne innsjøer. Utover sommeren og høsten samles de ofte i store flokker. Toppand overvintrer vanlig langs i kystområder og i åpent vann i byer. Bildet viser en toppand hann.

Vortenål vokser oftest i moderat skyggefulle områder i noe fuktig skog. Den forekommer oftest på høgstubber av bartrær, men er også registrert på ulike løvtrær.

Lunde er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm. Her er den fotografert på Hornøya i Finnmark.

Sangsvanen er vanlig om vinteren i Sør-Norge, men hekker først og fremst i Nord-Skandinavia og Sibir. Den foretrekker grunne innsjøer med mye vegetasjon hvor den har mulighet til å beite på bunnvegetasjonen. Her er den fotografert ved Hornborgasjøen i Sverige som er en viktig rasteplass under trekket nordover på våren og sørover på senhøsten.

Den antatt utryddete arten Storporet flammekjuke (Pycnoporellus alboluteus) ble gjenoppdaget på Romeriksåsenei Styggdalen i 2001. Her ble det gjort flere funn av denne arten og et stort antall andre sjeldne og sårbare arter i en gammel, dødvedrik granskog på høy bonitet. Dette er en type miljø som man antar arten er knyttet til.

Haukugle er en delvis dagaktiv ugle som hekker i fjellskog og nordlige skoger. Den legger gjerne reiret sitt i toppen av en høystubbe. Antallet fugler varierer mye avhengig av smågnagertiltgangen.

Indre Oslofjord har kalkrik bergrunn med rik og svært verdifull flora og tilhørende insektfauna. Naturområdene er imidlertid truet av av utbygging, samt at utbygging av nærområdene fører til økt bruk, slitasje og spredning av fremmede planter fra boligområdene. Bildet viser grunnlendt kalkmark med store mengder knollmjøurt, som er en god indikator for slike verdifulle miljøer, og kraner som bidrar til boligutbygging på inntilliggende arealer.

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord.

Issoleie er den høyestgående blomsterplanten i Norge, til 2370 m o.h. på Galdhøpiggen. I slikt ekstremt klima greier svært få andre planter seg. Klimaendringer truer imidlertid arten. Snøhetta i bakgrunnen.

Amerikansk mink er en fremmed art i Europa og i Norge, som har medført store økologiske konsekvenser. Bestander av flere arter av sjøfugl har lokalt gått betydelig tilbake som følge av at minken røver egg og unger. Det er også registrert at smågnagere, frosk, edelkreps og fisk har blitt negativt påvirket. Mink ble innført til Norge på 1920-tallet for pelsdyrfarming, men etter både å ha rømt og blitt sluppet ut i naturen er minken nå etablert med livskraftige bestander i alle deler av landet. Her har minken fanget en berggylt.

Bilder av rovfluer

Finnhval er den nest største av alle dyr, med en lengde på ca. 20-25 meter og en tyngde på 50-80 tonn. Den skilles fra nærstående seihval på lyse, gulhvite barder på høyre overkjeve. Finnhval foretar nærinsvandringer fra tempererte farvann til høye nordlige og sørlige breddegrader. Den livnærer seg av krepsdyr som lever fritt i vannmassene og små stimfisk. Finnhvalen hadde stor betydning hvalfangsten etter at blåhvalbestander ble overbelastet. Det førte til at arten ble sterkt desimert og til slutt fredet. I dag er bestanden i sakte økning og er forholdsvis vanlig i noske farvann. Bilde viser finnhval med litt skadet ryggfinne og nordnorske vinterfjell i bakgrunnen.

Haukugle er en delvis dagaktiv ugle som hekker i fjellskog og nordlige skoger. Den legger gjerne reiret sitt i toppen av en høystubbe. Antallet fugler varierer mye fra år til år, avhengig av smågnagertiltgangen. Bildet viser en haukugle på jakt.

Markhumler som parrer på blåknapp. Markhumle som søker nektar på rødknapp. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde Artsdatabanken

Vaniljerot er ofte knyttet til eldre – gammel sandig eller skrinn furuskog i lavlandet (tyngdepunkt sørboreal sone), ofte naturskog. Som parasitt på mykorrhizasopp (musseronger Tricholoma spp.) knyttet til eldre furu, tilsier dette at arten kan være i tilbakegang.

Steinkobbe ern en typisk kystsel, som lever i kolonier spredt langs norskekysten. Arten liker å ligge på et skjær og la solen varme opp kroppen. Den jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. De spister fisk som sei, hyse, torsk og sild.