Tromsøpalme er som sin svært nære slektning kjempebjørnekjeks blitt en svært problematisk art i Norge. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.A. At arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er den fotografert ved havna i Andenes.

Bitterblåfjør Polygala amarella vokser i grasmark og på grunnlende, ofte i tradisjonelt drevet kulturmark (semi-naturlig eng), men like ofte på berg og veikanter, men alltid knyttet til baserik grunn som oftest holdes åpen ved utmarkbeite eller i nyeste tid med kantslått.

Huldrestry er sjelden og truet art som er utsatt for hogst. Her er det bilde fra en hogst som er gjort i en bekkekløft hvor noen rester av huldrestry henger på trærne i kanten av hogstflaten. Bekkekløften hadde store verdier for biologisk mangfold og ble i etterkant av hogsten vernet som naturreservat gjennom ordningen med frivillig vern.

Polarlomvi er en typisk alkefugl med svart og hvit fjærdrakt. Den ligner på lomvi, men har litt kortere og kraftigere nebb med en smal hvit stripe langs kanten av overnebbet. Polarlomvien er en arktisk art som på fastlandsnorge kun hekker i meget små antall i noen få fuglefjell i Finnmark. Den er imidlertid en tallrik hekkefugl i fuglefjell på Bjørnøya og Spitsbergen og ellers sirkumpolart gjennom hele Arktis. Den hekker i tette kolonier på smale hyller i bratte klippevegger, ofte flere tusen par sammen. Bildet viser en gruppe med polarlomvier stående på et isflak i Raudfjorden nord på Svalbard.

Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser rein fra Norefjellstammen, en stamme med gener fra svensk skogsrein. Reinsstammen var tamrein frem til 1968, men har levd fritt etter dette. Bildet viser en bukk som passer på en simle.

Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Torsken er den økonomisk viktigste fisken i torskefamilien, med et omfattende fiske. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'.

Skjeggklokke på en artsrik slåttemark. Dett er en sjelden art som kun er kjent i vill tilstand fra noen få steder i Oppland og Buskerud.

En havørn som plukker opp en fisk fra sjøen. Havørn lever stort sett av fisk og sjøfugl, men tar gjerne åtsler også. Havørna er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Etter et lavmål i bestanden på 1970-tallet på ca 400 par har bestanden tatt seg opp igjen og talte i 2000 ca 1900-2000 par. Havørna ble fredet i 1968.

Havhest i flukt. Arten hekker vanligvis i løse kolonier på avsatser i bratte kystklipper eller i jordhull på utilgjengelige skråninger. Havhest er en stormfugl som er i nær slekt med albatrossene. Her er den fotografert på Svalbard.

Prestejordstjerne er en sjelden jordtjerne som er knyttet til rike kalkskoger. De aller fleste funn i Norge er gjort på Østlandet.

En kråke håper på en liten matbit etter at oteren er ferdig med sitt måltid. Oteren har fanget en fisk som den sitter og spiser på. Trondheim by i bakgrunnen.

Gullkløver er en art som vokser på tørre enger, sørberg og vegkanter. Forholdsvis valig på Østlandet og mer spredt på Vestlandet.

Vannrikse er en uvanlig fugl som lever i næringsrike våtmarksområder med høy vegetasjon.

Lunde (Fratercula arctica) er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm.

Bildet viser knoppsvane som lander. Knoppsvane hekker i Norge ved grunne, næringsrike innsjøer og i skjermede bukter og viker langs sjøen, samt på øyer i skjærgården. Den hekker i lavlandet langs kysten fra svenskegrensen til Trøndelag, samt et stykke inn dalførene på Østlandet. Knoppsvanen øker sin utbredelse nordover og innover i landet. Arten lever mest av alger og vannplanter som beites ned til en meters dyp. Fugler som hekker i Norge er dels stasjonære (særlig på Jæren), men kan også trekke sørover til Danmark avhengig av fødetilgangen om vinteren. Kilde: Artsdatabanken

Kuer på beite.

Tyvjoen er den vanligste av joene i Norge og hekker langs hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften.

Skjeand er en sjelden norsk hekkefugl, som helst sees i næringsrike innsjøer i lavlandet. Her en hann. Merk det karakteristiske brede nebbet, de rødbrune kroppsidene og det grønne hodet.

Dragehode er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger.