Nattfiol vokser først og fremst på gammel kulturmark og i rik skog.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon.

Gubbesjegg brukes som signalart for mer sjeldne lavarter som også avhengig av eldre skog med jevn luftfuktighet.

Mjuktjafs (Evernia divaricata) vokser hovedsakelig i fuktige barskoger langs vassdrag og i sumpskog. Selv om arten generelt er sjelden kan den slike steder forekomme i store mengder.

Ekorn er vanlig i barskog i hele landet, men trives også i løvskog. Ekornet lever av nøtter, røtter, frø og knopper, men kan også ta egg og fugleunger. Gran- og furukongler er spesielt viktige siden de ofte finnes i store mengder nesten hele året. Ved overskudd av mat samler den gjerne et lager. Ekornet finnes i hele Europa og Nord-Asia opp til tundraen og sydgrense ved Middelhavet/Kaukasus.

Død brunrotte i urbant miljø. Brunrotte er en gråbrun og stor smågnager med en kroppslengde på ca. 25 cm og en halelengde på ca. 20 cm. Arten stammer opprinnelig fra tempererte deler av Asia, men har spredt seg med menneskene og er i dag utbredt over nesten hele verden. Brunrotte trives i kjellere, i kloaken, på søpplefylllinger og andre steder der det kastes mat. Den regnes som et alvorlig skadedyr, som spiser mye lagret mat, skader bygninger, møbler, elektriske anlegg, rørledninger mm. og potensielt sprer sykdommer.

Lys jordhumle som sanker pollen fra seljens lodne hannrakler. Disse gåsungene er livsviktige for humler, sommerfugler og andre insekter tidlig om våren når det er få andre næringsrike blomster. Derfor er det viktig å ta vare på selja. Lys jordhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt i Norge unntatt høyt til fjells. Den kan være svært vanskelig å skille fra de andre jordhumlene, men hannen er karakteristisk med sin påfallende lyse ansiktsbehåring. Kilde: Artsdatabanken.

Sandområder i Norge har en svært artsrik og til dels unik invertebratfauna. Dette er områder med en spredt og flekkvis utbredelse som pga. spesielle naturforhold inneholder kvaliteter som danner livsmiljø for en lang rekke arter med spesielle miljøkrav. I slike miljøer lever mange sjeldne og rødlistede arter av karplanter, sopp og ikke minst insekter. Kvitsanden er eksempel på et slikt område, der det lever spesialiserte og sjeldne insekter og karplanter. Området ble vernet som landskapsvernområdet for å sikre et av de største flygesandsområdene i innlandet i Norge, med både stabile og mobile sanddyner. Kvitsanden er dannet på slutten av siste istid av smeltevann som førte med seg avsetninger fra sørøst mot nordvest i et 35 kilometer langt eskersystem fra Femunden til Røros. Med karakteristiske istidsspor og landskapsformer ligger Kvitsanden som en åpen lærebok i kvartærgeologi like utenfor sentrum av Røros.

Grønngul vokssopp er en sjelden vokssopp som vokser på ugjødsla naturbeitemark. Den er noe kalkkrevende. Den er kun funnet et fåtalls ganger i Norge.

Toppskarven hekker i kolonier langs kysten vår fra Rogaland og til Finnmark. Den foretrekker å hekke i sterkt kupert terreng ytterst mot havet. Her er den fotografert like etter at den har vært å dykket etter mat. Skarven har en fjærdrakt som suger vann slik at den minsker problemet med oppdrift under dykkingen.

Tyvjoen er den vanligste av joene i Norge og hekker langs hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften. Her er det en hvilende tyvjo på et lite isflak utenfor Kronebreen i Kongsfjorden på Svalbard.

Bildet viser Jan Ingar Båtvik fra Østfold ringmerkingsgruppe som er i gang med å merke havørnungen på Håøya. Forhåpentligvis vil merkingen vise hvor ungfuglene tar veien. En unge er funnet igjen så langt, men dessverre skutt i Sør-Sverige. Hvert år ringmerkes omlag 250.000 ville fugler i Norge. Det gir oss viktig kunnskap om fuglenes bevegelser og miljøet de lever i.

Lungenever (Lobaria pulmonaria) vokser gjene rikt på gamle løvtrær i fuktige skoger. Dette bildet er fra boreal kystregnskog. Naturtypen finnes kun i kyststrøkene i Trøndelag og sør i Nordland og er internasjonalt truet.

Fiolgubbe er en sopp som danne mykorrhiza med gran og vokser i kalkrike barskoger og rik lågurtskog.

Irrgrønn kragesopp er en av våre vanlige sopper. Den forekommer på bakken og på død ved i barskog og løvskog.

Indigoslørsopp er en vakker blå hattsopp som vokser i kalkrike edelauvskoger med eik, hassel og lind. Dette er en naturtype som inneholder mange svært sjeldne og trua arter. Soppen er sårbar for hogst og nedbygging, men er funnet på Brønnøya og Sjøstrand i Asker. Indigoslørsopp er funnet på fem-seks steder i hele Norge og er ført opp som ?kritisk truet? i rødlista. Dette er et bilde fra en ny lokalitet på i Nesøytjern naturreservat. Kilde: Postkortaksjonen til Miljøverdepartementet.

Nattravnen er en tropisk trekkfugl som kommer på våren i mai og reiser om høsten i august–september til Øst- og Sør-Afrika. I Norge er den stort sett begrenset til Østlandet. Den er nattaktiv og jakter på nattsvermere. Her er den fotografert i Røyken kommune.

Marisko (Cypripedium calceolus) som er i ferd med å blomstre. Dette er en orkide som fortrinnsvis vokser i kalkrike, skyggefulle skoger.

Gravmyrt er en fremmed plante som på grunn av sin evne til å formere seg med jordstengler kan danne tette matter. Der den får fotfeste vil få andre planter overleve i undervegetasjonen.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.