Almeskinn er en nedbryter på grove, døde, avbarkete og harde almestammer, og i sjeldne tilfeller på andre løvtrær.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Bildet er fra en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som er slått. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga og redskapen bak hesten er en gammel høyvender.

Grønlandsmåka hekker i det arktiske Canada og på Grønland. Enkelte overvintrende individer blir jevnlig observert langs kysten av Norge og på Svalbard. Her er den fotografert foran Kronebreen i Kongsfjorden på Svalbard sammen med en havhest.

Sørlig metallvannymfe er en av våre sjeldne øyenstikkere. I nyere tid er den kun kjent fra et fåtalls lokaliteter fra gol kommune i nord og ned til Tjøme og Hvaler. Habitatet er små, grunne og næringsrike dammer.

Turen opp til den 1020 meter høye Bjønneskortenatten i Sigdal kommunne er blitt en veldig populær tursti. Stien er kalt Madonnastien og i hovedsak bygget opp av steinheller av sherpaer fra Nepal. Arbeidet ble startet sommeren 2016 og ferdigstilt i 2019. På toppen er det plassert ut en plakat som viser hvor de omkringliggende toppene er.

Liten søplefylling med bildekk i kystlynhei, som er forfall og tidlig gjengroing. Det tar svært lang tid før dette er brutt ned i naturen.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

To av våre vanligeste humlearter, lynghumle og markhumle, som sanker nektar på rødknapp. Rødknapp er en verdifull næringsplante for humler og mange andre insekter. Lynghumle er en forholdsvis liten humle som er utbredt og vanlig i områder med mye røsslyng fra kysten og opp til fjellet. Den har fargetegninger som hagehumle, men skiller seg fra denne på kort og bredt ansikt og kortere tunge. Markhumle er en liten humle som er svært vanlig i hele landet. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Kammarimjelle i blomstring. Kammarimjelle har gått sterkt tilbake de siste hundre år som følge av intensivering av jordbruket og opphør av beite og slått. Planten vokser på tørre enger, beiter, krattskog og langs aktivt skjøttede veikanter på baserik grunn. Arten er nær ved å dø ut i Norge. Den vanligste varianten har purpurrøde blomster, men det finnes også en gul variant som vokser i Horten kommune.

Fiolgubbe danner mykorrhiza med gran, i moserik kalkbarskog og iblant i rik lågurtgranskog.

Dagfiol er fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den har trolig kommet inn som hagestaude før midten av 1800-tallet og forekommer i dag i store deler av Norge. Arten er en relativt storvokst plante med fiolette hvite eller blomster. Den har rikelig frøformering og evne til å fortrenge stedegen vegetasjon. Dagfiol kan opptre i store mengder i veikanter, jernbanekanter, industritomter og annen skrotemark i vid betydning, samt i gjengroende grasmark og eng. Noen steder i indre Oslofjord, slik som her på Nakholmen, invaderer den strandenger. Her opptrer den sammen med store mengder av den fremmede problemplanten kanadagullris, som enda ikke har begynt å blomstre.

Nebbhvalen har et karakteristirk kuppelrundet holde og et delfinlignende nebb. Nebbhvalen er blandt de store tannhvalene. Den er en dypdykkende hval som vanligvis holder seg utenfor kontinentalsokkelen. Her er hodet til et dyr som har strandet i Oslofjorden.

Grunnlendt mark ved Akershus festning med artsrik engvegetasjon. På bildet sees bl.a. smørbukk, gulmaure og blåklokke

Praktærfuglen er en arktisk dykkand i nær slekt med ærfugl. Hunnfuglen er svært lik ærfuglhunnen, mens hanner i praktdrakt har umiskjennelig orrangegul nebbknøl, lillarødt nebb og blålig isse og nakke. Praktærfugl hekker i de høyarktiske delene av Nord-Amerika og Russland, samt mer fåtallig på Grønland og Svalbard. Den er bare funnet hekkende ytterst få ganger i fastlands-Norge, men er relativt vanlig i Nord-Norge om vinteren. Bildet viser en ungfugl på Svalbard.

Filtarve er en svært problematisk fremmed art på kalkrike øyer i Oslofjorden. På kalkrike artsrike berg danner den tette bestander som effektivt konkurrerer ut annen lavtvoksende vegetasjon.

Blåstrupe er en vakker trekkfugl som hekker i fjellbjørkeskogen og vierbeltet opp mot fjellet. Den kalles også "Nordens nattergal" pga. sin kraftige og vakre sang.

Glattstorpigg er en sjelden piggsopp som danner mykorrhiza med furu, i eldre og grunnlendt kalkfuruskog.

Fjellrypa er en stedstro fugl tilpasset det ugjestmilde og karrige vinterfjellet over tregrensa. Her er den fotografert om høsten på Sognefjellet.

Barn leker i gammel naturskog, med død liggende ved (læger) i alle stadier av nedbrytning.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge var det inntill 2005 bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bestanden i Arktis har vært og er livskraftig. I 2005 startet myndighetene med et avlsprosjekt på fjellrev med tanke på å styrke den ville bestanden. De bygget da Sæterfjellet avlsstasjon i høyfjellet på Oppdal. I perioden 2006–2011 er det født 217 valper i stasjonen som er satt ut i henholdsvis Saltfjellet–Junkeren i Nordland, Sylane og Dovrefjell, Knutshø i Sør-Trøndelag–Oppland og Finse i Hordaland. Utsettelsesområdene er i senere år utvidet og bestanden er økende. Bildet viser en fjellrev på Hardangervidda.