Myrflangre (Epipactis palustris) er en sjelden orkidee som vokser på myrer og våte enger på kalkrik grunn. Bildet er fra Ultvedttjern naturreservat i Ringerike kommune i Buskerud. Arten er begunstiget av slått ved at konkurransesterke arter blir holdt nede.

Ålegras er en av svært få marine blomsterplanter pg den vokser på sand- eller mudderbunn i grunne områder, hvor det kan danne store undervannsenger. Ålegras vokser normalt i grunne områder, ned til ca. 10 m dyp, og på flat bunn opp mot 10° helningsvinkel. Større forekomster av undervannsenger er uvanlige og dels sjeldne og naturtypen inneholder flere spesialiserte arter og samfunn, og rødlistearter og sjeldne utforminger forekommer. Ålegrasenger og andre sjøgrasområder er svært produktive og regnes som viktige marine økosystemer på verdensbasis. Undervannsenger er ofte viktige næringssøkområder for sjeldne fuglearter. Menneskelige aktiviteter som forurensning og fysiske habitatødeleggelser som mudring, utfyllinger og etablering av kaianlegg er blant de mest alvorlige truslene for ålegrassamfunnene langs norskekysten. De siste årene har det vært en stor stor framvekst av matter av trådalger i ålegrasområder. Trådalgene skygger for ålegras og vil, når de dør på høsten, medføre et høyt forbruk av oksygen og forringet tilstand. Trådalgenes vekst er trolig forårsaket av overgjødsling, overfiske og global oppvarming. Kilde: http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Miljoovervakning/Kartlegging-av-natur/Kartlegging-av-naturtyper/Marine-naturtyper/Oversikt-marine-naturtyper/Alegrasenger/

En odde på Spannslokket med tepper av den fremmede arten gravbergknapp og en liten koloni med makrellterner.

Lappsanger hekker i Norge fåtallig i Finnmark og Troms. Dette er en randpopulasjon av en art som har sin hovedutbredelse mot øst. Arten er i hekketiden knyttet til frodig bjørkeskog med rik undervegetasjon. Lappsangeren overvintrer i Sørøst-Asia og Øst-India og ankommer hekkeområdene i midten av juni. Kilde: Artsdatabanken

Kystnever (Lobaria virens) og mose på en trestamme.

Legepestrot er en gammel medisinplante som er blitt en problematisk fremmed art. Planten blir spredt med biter av jordstengelen, gjennom bl.a. kasting av av hageavfall fra hager og forflytning av jordmasser o.l. Legepestrot brer seg utover med et kraftig system av jorstengler og røtter som etterhhvert kan kollonisere store arealer. Bladene, som kan bli en meter høye og nesten like brede, danner et tett bladdekke som skygger ut alle andre planter. Arealer som blir invadert av legepestrot blir derfor fort ganske artsfattige. Arten er frotsatt spartsomt forekommende men er i betydelig spredning. Kilde: Artsdatabanken

Dverggylden er en karplante som er knyttet til våre strandenger. Den blir fort skygget ut av andre arter og er derfor begunstiget av et aktivt beite.

Gaupe er det eneste viltlevende kattedyret i Norge. Det er et sky skogsdyr som lever av rådyr og mindre pattedyr. Bildet viser vill gaupe som hviler

Trådragg (Ramalina thrausta) vokser på berg og grankvister i fuktige gamle granskoger. Arten har gått kraftig tilbake som følge av hogst og forurensning

Svartspett som er i ferd med å hakke ut reirhull i en død osp.

Møkka til den store og sjeldne eremitten (Osmoderma eremita) er forholdsvis lett gjenkjennelig der den kan ligge i store hauger under trær hvor arten lever. Møkka ligner litt på musemøkk. Billen er rundt 24-30 millimeter og er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Fjelljo (Stercorarius longicaudus) hekker i høyfjellet og på tundraen. Antallet hekkefugler varierer med smågnagerbestanden.

Lungenever (Lobaria pulmonaria) og sølvnever (Lobaris amplissima) på gammel selje. Sølvneveren har store røde apothecier.

Bedøvet slåttehumle hann, som skal undersøkes etter fangst. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hanner av slåttehumle har i motsetning til de helsvarte dronningene og arbeiderne gulaktige bånd på bakkroppen og et svart bånd mellom det brede kragebåndet og skutellbåndet.

Grynporelav (Sticta limbata) er en uvanlig lavart som vokser på berg og løvtrær i fuktige naturmiljøer - fortrinnsvis i oseaniske løvskoger. Den vokser først og fremst i ytre kyststrøk i Vest-Norge.

Huldrestry (Usnea longissima) er en lav som er knyttet til gamle fuktige granskoger, på østvendte åser og i bekkekløfter. Her er den fotografert på Romeriksåsene i Styggdalen. Her er det gjort flere funn av et stort antall andre sjeldne og sårbare arter i en gammel, dødvedrik granskog på høy bonitet. Den står oppført på den norske rødlista (2006).

Edelslørsopp danner mykorrhiza med lind, hassel og (trolig) eik, i kalklindeskog, kalkhasselskog og iblant i rik rasmarkslind-hasselskog.

Heilo (Pluvialis apricaria) hekker på høyfjellsheier og myrer.

Enghumle hann fanget for undersøkelse. Enghumle er vår minste humleart og kan straks gjenkjennes på den karakteristiske lyse summetonen. Den vanligste formen er brunsvart med oransjerød bakstuss. Denne kan minne om andre arter med rød bakstuss. Den mer sjeldne lysegrå formen, som er svært karakteristisk, er oftest å finne i innlandet i østlige deler av utbredelseområdet. Enghumle finnes i lavlandet på Øst- og Sørlandet og er ofte svært tallrik i kystnære strøk. Kilde: Artsdatabanken

Sølvnever (Lobaria amplissima) i tørr tilstand blir sølvgrå. Her med svarte apotesier.