En blomsterflue full av pollen på en løvetann i kulturlandskapet.

Hest som beiter på strandenger i Ilene naturreservat.

Grønn metallsvermer lever på syre. Biotopen er enger, gjerne slåttenger, og den er først og fremst knyttet til det gamle kulturlandskapet. I takt med omleggingene i landbruket blir levestedene redusert. Arten er kjent fra et stort antall lokaliteter over hele Østlandet og Sørlandet, og på Vestlandet nord til Bergen. Imidlertid er arten mindre vanlig enn før. (kilde: www.artsdatabanken.no). På bilde hviler den på blomsten av gullris i en artsrik slåtteng.

Urterik kortvokst næringsfattig slåtteng med blåfjær i forgrunnen. Tørrenger som dette er viktig for en rekke krevende arter av planter, sopp og insekter.

Naturvernforbundet i Buskerud sin tradisjonelle slåttedugnad og hesjing på gamlemåten, med hest og håndrake. Dette er en av få større artsrike, ugjødsla slåtteengene i lavlandet. Både barn og voksne trår til med stor iver i hesjingen.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Her er det en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som slås. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga.

Orkideen brudespore med besøk av den vakre grønn metallsvermer på en artsrik slåtteng.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Gammel og tidligere styvet "blekksprut-alm" klamrer seg fast til en kalkblokk med røttene og finner næring i det porøse og kalkrike fjellet.

Høststemning ved Tveiter gård i Semsvannet landskapsvernområde.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Hagemark med gammel og hul eik. Fra Jomfruland, et nasjonalt utvalgt kulturlandskap i jordbruket.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Her er det en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som slås. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga.

Mollestadeika er Norges tredje største eik målt i tykkelse og omkrets. Eika er hul, men den vokser fremdeles. Omkretsen på eika 50 cm over bakken er 10,5 meter og hullet i eika har en diameter på ca 130 cm. Slike gamle og grove eiker har mange sjeldne og kravfulle arter med bl.a. insekter, lav, mose og sopp knyttet til seg.

Bier og andre insekter er svært viktige for at vi skal få produsert den maten vi trenger. Ved pollinering sprer insektene pollen mellom plantene slik at plantene kan reprodusere seg selv. En veldig stor andel av våre grønnsaker og kornsorter er avhengig av dette. Bildet viser en snutebille som har spist pollen.

Kløverblåvinge lever på ulike erteplanter. Biotopen er åpne områder med vertsplantene, ofte på magre og litt tørre steder. I Norge er arten utbredt på Østlandet nord til den aller sørligste delen av Hedmark og Oppland. Fra Agder foreligger det noen få funn. Antall kjente lokaliteter er rundt 90. På grunn av de pågående endringer i kulturlandskapet, utsettes artens levesteder for negative påvirkninger som gjengroing, granplanting, gjødsling og oppdyrking.

Oransjegullvinge er en vanlig og vakker art som ofte finnes på lune gresskledde og blomsterrike lokaliteter, omgitt av skog. Larven lever som plantespiser særlig på engsyre. På bildet suger den nektar av en engsoleie.

Kalkberg, åpen grunnlendt kalkmark og kalkfuruskog på Langøyas vestside. Svabergene er voksesteder for bl.a. den sjeldne laven vifteglye.