Islandshester beiter på fjellnær eng. Hester egner seg godt til hevd av gammelt kulturlandskap.

Grønn metallsvermer lever på syre. Biotopen er enger, gjerne slåttenger, og den er først og fremst knyttet til det gamle kulturlandskapet. I takt med omleggingene i landbruket blir levestedene redusert. Arten er kjent fra et stort antall lokaliteter over hele Østlandet og Sørlandet, og på Vestlandet nord til Bergen. Imidlertid er arten mindre vanlig enn før. (kilde: www.artsdatabanken.no). På bilde hviler den på blomsten av gullris i en artsrik slåtteng.

Gamle og grove eiker rundt Eidanger kirke, Porsgrunn.

Vårvikke (Vicia lathyroides) har en sterk, pågående tilbakegang. Den vokser hovedsakelige på åpne, tørre enger på sandbunn. Gjengroing etter opphør av bruk (slått, beite) er den mest nærliggende årsaken til tilbakegangen.

Et møte med en ung kalv kan være svært så spennende for små barn.

Mor og barn i gammelt setermiljø, med gammel kulturmark og lafta bygninger.

De nedlagte kobbergruvene ved Røros, som står på UNESCOs verdensarvliste, utgjør en alvorlig kilde til forurensning av tungmetaller som kobber, sink, svovel og jern. Tungmetallene fra gruvene ødelegger bl.a. livsgrunnlaget for fisk og annet liv i vassdrag som sokner til gruveområdene. Det er en stor utfordring å gjennomføre tiltak som reduserer forurensningen samtidig som det ikke skader de unike kulturminnene. Samlet transport fra Storwartz gruver var i 2002/2003 anslått til å være 1-2 tonn kobber per år og 3-9 tonn sink per år. Kilde: Miljødirektoratet

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger. Her slås artsrik fjellnær eng på Øvre Gunleiksrud i Tinn, engene er inkludert i nasjonal handlingsplan for slåttemark.

Hvitkurle (Pseudorchis albida s. str.) er hovedsakelig knyttet til noe baserik beitemark, slåtteeng og skog. Den er funnet over store deler av Norge (mangler i Østfold, Akershus og Vestfold) og har fortsatt gode populasjoner i de fleste fylker der den er funnet. Det er imidlertid en markert tilbakegang i eng/beite-forekomster i låglandet nord til Trøndelag (kilde: www.artsdatabanken.no)

Blåbringebær er knyttet til kantsoner, både på berg og mot elve- og sjøkanter. Her fra åpen kalkmark i stransone mot Tyrifjorden.

Bier og andre insekter er svært viktige for at vi skal få produsert den maten vi trenger. Ved pollinering sprer insektene pollen mellom plantene slik at plantene kan reprodusere seg selv. En veldig stor andel av våre grønnsaker og kornsorter er avhengig av dette.

Artsrik eng som slås med en tohjuls slåmaskin, et skånsomt redskap som gir liten skade på sårbar flora. Slått med en slik maskin kan på artsrike enger erstatte den tidligere ljåslåtten på en mer effektiv måte.

Øya Hvaløy er en del av det utvalgte kulturlanskapet i Vestfold og tilhører området kalt skjærgården øst for Tjøme og Nøtterøy. Sør på øya er det en flott naturbeitemark av typen frisk fattigmark.

Kvitkurle er en flerårig urt. Arten har bare frøreproduksjon, og frøene er støvfine og spres med vind. Arten er hovedsakelig knyttet til slåttemark, beitemark og beitet skog på noe baserik grunn, av og til i berg. Arten har vært og er i tilbakegang, og dens naturtyper er truet av gjengroing. Kvitkurle er funnet over store deler av Norge. På bildet står den i artsrik slåtteng.

Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker.

Artsrik slåttemark tidlig på sommeren, her frisk fattigeng.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Her får en skoleklasse prøve ljåslått og hesjing på gamlemåten. Her slås en liten eng på Øyan i Tinn, engen er inkludert i nasjonal handlingsplan for slåttemark.

Gammel, hul eik i kulturlandskapet rundt Røer gård på Nesodden. Dette er trolig den groveste eika på Nesodden. Treet inngår som en del av et nasjonalt viktig kulturlandskap med et svært rikt biologisk mangfold, bl.a. knyttet til de mange hule og gamle eiker. I dette treet lever flere rødlistede insektarter.

Gammel høstingsskog i bratte steinete lier på Vestlandet. Lauv var en viktig forressurs i gamle dager. De gamle lauvingstrærne med hulheter og grov bark er i dag viktige for biologisk mangfold.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.