Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Håndmarinøkkel eller handmarinøkkel (Botrychium lanceolatum) avbildet på artsrik, tørr og noe baserik fjellnær naturbeitemark.Slike kulturlandskap har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel. Her er en ung plante avbildet før den bretter seg ut og får sitt karakteristiske utseende.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Her er det en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som slås. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga.

Grov vidkronet eik i kulturlandskapet.

Nikkesmelle på artsrik åkerholme på kalkfjell. Åkerholmer på kalkgrunn har gjerne artsrike rester av engflora, plantesamfunn tidligere var vanlig i kulturlandskapet, men som i dag er i ferd med å bli borte.

Parklandskap med gammel eik. Flere eiker er hule/store og innenfor definisjonen for den utvalgte naturtypen hul eik. Her er stubbe etter en grov hul eik som er blitt hogd og mister dermed sin funksjon for mangfoldet.

En liten vei fører inn til husmannsplassen Lørenseter, som er omgitt av skog i Nordmarka. Lørenseter har serveringstradisjoner tilbake til ca. 1900, men det er ikke lenger servering her.

Mollestadeika er Norges tredje største eik målt i tykkelse og omkrets. Eika er hul, men den vokser fremdeles. Omkretsen på eika 50 cm over bakken er 10,5 meter og hullet i eika har en diameter på ca 130 cm. Slike gamle og grove eiker har mange sjeldne og kravfulle arter med bl.a. insekter, lav, mose og sopp knyttet til seg.

På øyer utenfor Larvik holder sau urterike strandenger i hevd.

Grønn metallsvermer lever på syre. Biotopen er enger, gjerne slåttenger, og den er først og fremst knyttet til det gamle kulturlandskapet. I takt med omleggingene i landbruket blir levestedene redusert. Arten er kjent fra et stort antall lokaliteter over hele Østlandet og Sørlandet, og på Vestlandet nord til Bergen. Imidlertid er arten mindre vanlig enn før (kilde: www.artsdatabanken.no).

Gammel og tidligere styvet lind omgitt av ung løvskog i gjengroende kulturlandskap.

Skjøtsel med vårbrenning av gammelt gras på kubeite. På den måten blir beitet bedre og fortere grønt om våren slik at dyrene raskt kan settes på. Fjerning av gammelt gras kan også være positivt for artsmangfoldet.

Engmarihand er en sjelden orkide som vokser på fuktig-våt og oftest kalkholdig slåtte- og beitemark, myr og strandeng. Finnes også i bekkedrag. Går raskt ut ved gjødsling, og vanligvis også ved forsommerbeite. Her er den fotografert i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Kilde: www.artsdatabanken.no

Honningbie som sanker nektar på rødknapp. Rødknapp er en verdifull næringsplante for mange insekter. Honningbier kan opptre i store mengder og på den måten effektivt konkurrere med humler og andre pollinerende insekter. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Islandshest beiter på artsrik blomstereng. Hester egner seg godt til hevd av gammelt kulturlandskap.

Gulfotvokssopp Cuphophyllus flavipes er sterkt knyttet til seminaturlige enger som naturbeitemarker og slåttemarker. Arten har hovedutbredelse på Vestlandet, det er gjort en del funn i lavereliggende strøk av Østlandet. De fleste lokalitetene ligger i lavlandet.

Brudespore (Gymnadenia conopsea) er en orkide som vokser på baserik grunn. Du kan finne den på myrer, enger og i urterik skog. Her er den fotografert på åpen grunnlendt kalkmark i Grenland.

Mosen psylommemose vokser på kalkrike blokk og berg i fuktige skogsmiljø og langs bekker i skog. Her fra vestvendte kalkberg langs Frierfjorden.

Nordmarksplassene Blankvannsbråten, Finnerud, Slagteren og Svartorseter var tidligere setrer tilknyttet storgårdene i Aker. Kulturlandskapet rundt plassene har vært i drift og blitt skjøttet over lang tid og de er i dag Oslos utvalgte kulturlandskap. Bildet viser en blomstereng ved Blankvannsbråten.

Ved Ringi gård står Bærums eneste bevarte kalkovn igjen som et gammelt kulturminne. Ovnen ble nedlagt på slutten av 1800-tallet og restaurert i 1981.