Bien Megachile lagopoda er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Her samler den pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.

En danseflue i slekten Empis. Flere arter av tovinger er blomstersøkende og bidrar med pollinering. Her sitter den på krattalent i en fukteng.

Solblom (Arnica montana) er skjøtselskrevende art som gjerne vokser i ugjødsla slåtteenger. Her står den i svakt gjengroende slåtteng som nå blir beitet av hest.

Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten produserer opptil 10000 frø som spres med vinden, det gjør at spredningspotensialet er svært stort. Arten danner ofte tette kjerr som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting. Kilde: www.sabima.no

Bilde viser en stior og tett forekomst av hestehamp i et parkmiljø med mye blottlagt mark. Hestehamp er en vidt utbredt nordamerikansk, ettårig art som er blitt et kosmopolittisk ugras. Den inntar alle typer åpen, forstyrret mark, men trenger lite inn i mindre forstyrrete naturtyper. Den har stor frøformering, med frukter og frø som kan spres effektivt med vind (sveveapparat), dyr og folk. Hestehamp kom først inn med ballastjord i siste halvdel av 1800-tallet, senere som "forurensning" med korn, gartnerivarer og med nesten all annen transport. Jernbanen ble etterhvert en hovedspredningsvei. Økningen kan ha sammenheng med generelt sterk økning i import fra USA og Canada etter andre verdenskrig. Deretter har arten regelrett 'eksplodert' og er nå blitt meget vanlig i tettbygde strøk på Østlandet. Arten synes enda ikke å ha fått like godt fotfeste i andre landsdeler, men dukker nå opp ofte over hele landet. Arten er først blitt regelrett vanlig utafor bykjernene de siste 20 årene. Invasjonspotensialet er stort og ekspansjonshastigheten er fortsatt betydelig. Kilde: Artsdatabanken.

En elbill drives av en elektrisk motor, der energien til framdrift lagres i batterier eller hentes fra en brenselcelle. Siden elbiler går på strøm regnes de som mer miljøvennlige enn bensin- og diseldrevne biler, som går på fosile drivstoff og skilller ut klimagasser. Forøvrig er de mye mer stillegående, og lager således ikke støy. Bildet viser en parkert elbil med løvetann i forgrunnen.

Åpen grunnlendt kalkmark med en rekke kravstore arter som bl.a. blodstorkenebb, fagerknoppurt og smaltilmotei. I bakgrunnen parklandskap med gammel frittstående hul eik.

Prestekrage er gjerne dominerende i artsrike slåttemarker.

Lys jordhumle hann som sanker nektar på veitistel. Tistler er verdifulle næringsplanter for humler og mange andre insekter. Lys jordhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt i Norge unntatt høyt til fjells. Den kan være svært vanskelig å skille fra de andre jordhumlene, men hannen er karakteristisk med sin påfallende lyse ansiktsbehåring. Kilde: Artsdatabanken.

Nærbilde av fagerklokke (Campanula persicifolia). Planten er knyttet til kulturlandskap og åpne løvskoger.

Skjeggklokke på en artsrik slåttemark. Dett er en sjelden art som kun er kjent i vill tilstand fra noen få steder i Oppland og Buskerud.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken. Her sitter apollosommerfuglen på prestekrage.

Mørk jordhumle som sanker nektar på hageplanten purpursolhatt i bed i Spikersuppa, Oslo. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Gaffelullurt er en ettårig planteart i kurvplantefamilien. Hele planten er gråhåret og som regel gaffelgrenet. Kurvene er små, og gulbrune øverst. Planten blir 5–15 centimeter høy. Gaffelullurt er en eurasiatisk planteart, som i Norge bare har noen ytterst få gjenværende forekomser langs kysten mellom Krisiansand i Agder og Hvaler i Østfold.. Kilder: Store Norske Leksikon, Artsdatabanken/Artsobservasjoner.

Eseltistel er en sjelden plante som i Norge kun har en stabil forekomst på Hvaler i Østfold. Den trives på lysåpne og næringsrike områder, gjerne i forbindelse med urbane miljøer.

Kåltistel vokser i fuktig bar- og blandingsskog, flommarkskog, grøfter, eng- og åkerkanter på indre Østlandet, vesentlig fra Elverum og Åmot kommuner vest til Nordre Land. Den er noe utsatt for grøfting/drenering og hogst. Kilde: Artsdatabanken.no

Ullborre er en toårig fremmed kurvplante som blir opptil 120 cm høy. Som andre borre-arter har frøkapselen små krokar som lett festar seg til dyr og mennesker og på den måten kan spre seg effektivt. Frøkapselens egenskaper har gitt namn til borrelåsen. Ullborre hører hjemme i Europa og Vest-Asia og er trolig kommet inn til Norge med ulike transporter rundt midten av 1800-tallet.

Blomstervepsen og pollinatoren Tenthredo brevicornis finnes spesielt i tilknytning til blomsterrike enger, men også i veikanter, jordekanter, skogskanter og andre steder rikelig med blomster. T. brevicornis er en ganske vanlig art, som enkelte steder kan opptre i store antall. Pollen fester seg lett i behåring og skulpturering, men de samler ikke pollen slik som biene, men bidrar til pollinering.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.