Flatragg vokser særlig på osp og selje i boreal løvskog og da hovedsakelig i dalfører i Oppland og Buskerud. Ellers i Norge er den meget sjelden i kontinentale områder. Arten er sårbar for blant annet vedhogst. Siden den er noe lyselskende, overlever den på sparte osper på hogstflater. Her er den fotografert på gråor langs Vinstras bredder i en sidekløft som heter Skåbudalen.

Gravbergknapp er en svært problematisk fremmed art på kalkrike øyer i Oslofjorden. På kalkrike artsrike berg danner den tette bestander som effektivt konkurrerer ut annen lavtvoksende vegetasjon.

Toninia philippea er en sørlig, varmekjær kalkbergart som i Norge kun er kjent fra seks nærliggende lokaliteter i Hole (Buskerud). Alle forekomster er sparsomme og lokalitetene kan være utsatt for gjengroing. Arten er trolig utsatt for generelle effekter av fragmentasjon og svært liten populasjonsstørrelse.

Mørk rutevinge lever på vendelrot. Biotopen er fuktige skoglysninger der vertsplanten vokser. Utbredelsesområdet omfatter den østligste delen av Sørlandet, den sørligste delen av Østlandet med enkelte utløpere opp i Hallingdalen og Valdres. På Vestlandet er arten påvist en del steder inne i fjordene i Hardanger, Sogn og Sunnmøre. Idag er dette store utbredelsesområdet brutt opp i små flekker, og arten er i tilbakegang. Gjengroing er sannsynligvis den største årsaken til tilbakegangen.

Brun jordstjerne er en røyksopp som en kan treffe på i løv- og barskog på kalkrik berggrunn. Her er den fotografert i Bjerkås naturreservat.

Telemarksfe er en av våre gamle kuraser. Den er forholdsvis lett og er veldig godt egent til å beite på verdifulle beitemarker med stort biologisk mangfold.

Åkerhumle på enghumleblom. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Bever lager karakteristiske sportegn når deg feller trær og gnager bark. Her har den spist bjørk på vårsnø langs en bekk. Den europeiske beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule. Dyret er med på skape sitt eget miljø ved å bygge dammer og store beverhytter som de bor i.

Bølgekjuke forekommer i gammel gran- osp- og blandingsskog (gjerne på litt bedre boniteter), sjeldnere furuskog. Nedbryter (saprofytt) på læger av særlig gran og osp, men også andre treslag. På bildet vokser den på grovt læger av gran i Hagahogget naturreservat.

Vintersopp er en skivesopp med oransjegul hatt, gulhvite skiver og brun, fløyelsfiltet stilk. Den vokser i knipper på levende trær, ofte svekkede løvtrær, om senhøsten og i mildperioder om vinteren. Vintersopp er en god matsopp.

Billen Melanimon tibialis er knyttet til sandstrender. Arten finnes på kun en lokalitet i Norge, Ørekroken på Kirkøy i Hvaler kommune (Østfold). Arten er her tallrik mellom røtter på halvåpne sandflater på bakstranden. Arten er kraftig fragmentert og habitatet minker. Potensialet for flere forekomster i Norge er svært liten, men den ene norske bestanden må regnes som en utløper fra utbredelsesområdet i Sør-Sverige

Bildet viser en dame som fotograferer torskefiskene torsk, hyse og sei i et akvarium. Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Fiskenamnet er ei samandraging av 'tørrfisk'. Sei kan bli opptil 120 cm lang og veie over 20 kg. Buken og sidene er sølvgrå, mens ryggen er mørkere. Bare ungfiskene har en kort skjeggtråd. Hyse, som også kalles kolje, blir like stor som sei. Den har et tydelig overbitt, liten skjeggtråd og har tydelig sidelinje. Den kan lett skilles fra andre arter på den svarte flekken under første ryggfinne. Hysa finnes på begge sider av Nord-Atlanteren, med en av sine viktigste gyteområder utenfor kysten av midt-Norge. Hysa er en bunnfisk. Både torsk, sei og hyse er økonomisk viktige fiskeslag, med et omfattende fiske.

Kalkskjold er utbredt i tørre, kalkrike områder i Norge. I Norge tilhører arten det xerofile steppeelementet som i hovedsak er begrenset til nedbørsfattige områder i øvre del av Gudbrandsdalen og Valdres. Kjerneforekomstene ligger i kulturlandskapet i Nordherad i Vågå, hvor arten har vært kjent siden 1832

Fjellryper en kald og blå januarkveld.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Vårmarihånd er en orkidee som vokser på åpen, tørr og gjerne kalkholdig jord i bl.a. løvskog, steinete mark og beitemark. Her er den fotografert på de store og utrolig flotte orkideengene på Stora Karlsø i Sverige.

Bildet viser teist i kurtise på hekkeplass. Teist er en kystbundet alkefugl, som for det meste hekker i enkeltpar og små kolonier langs kysten. Om sommeren er den svart med hvite felt på vingene og røde bein. Om vinteren har den mye lysere fjærdrakt, der hodet og undersiden er hvit.

Ramsløk vokser i næringsrik moldjord i skyggefull løvskog. Den lukter sterkt løk og brukes bl.a. til matlaging, noe som har gjort den veldig utsatt for sanking. Ramsløk er vanlig i midtre del av Europa og i Norge finner vi den langs kysten nord til Nord-Trøndelag.

Kvitsteinkløver er en toårig planteart som opprinnelig kommer fra Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Arten formerer seg seksuelt med frø. Den kan danne store bestander i skrotemark, langs vei- og åkerkanter, på grunnlendt kalkmark og i andre skrinne engmiljøer, der den kan fortrenge naturlig vegetasjon og føre til nitrofiering. Bildet viser store mangder hvitsteinkløver langs en mye benyttet gangvei inntil tettbebyggelse.

Myrsnipe hekker i fjellet og i arktis og overvintrer langs kysten fra Nederland og sørover. Bildet viser fødesøkende myrsnipe i sommerdrakt på hekkeplass.