Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. en meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Storlom hekker i klare, fiskerike innsjøer over store deler av landet. Arten er sårbar for vannstandsendringer og forstyrrelser.

Misteltein lever som parasitt på løvtrær. Arten er uvanlig i Norge og vokser hos oss bare i tilknytning til indre Oslofjord. Planten er vintergrønn. De hvite bærene spres med fugler som spiser dem. Mistelteinen og dens vertstre er fredet og kan derfor ikke felles eller skades. Det er mye tradisjon og mytologi forbundet med misteltein. Her er Europas nordligste forekomst fotografert i Skaugumsåsen naturreservat.

Småspove er en stor vadefugl med ganske langt nedoverbøyd nebb. Den er imidlertid mindre og har kortere nebb enn sin nære slekning storspove. Den har en mørk øyestripe i kontrast mot lys overøyestripe og en lys "midtskill" på toppen av hodet. Småspove hekker på myrer i fjellskog, i fjellheier og kystheier, og overvintrer i tropisk Afrika.

Lodnefiol er knyttet til halvåpne løvskoger, helst på kalkrik berggrunn, og blomstrer tidlig om våren. De fleste norske funn er gjort i Oslo, Hole, Horten og på Jeløya.

Ulv (Canis lupus) fotografert under kontrollerte forhold i innhegning på Langedrag. Ulven er et utpreget rovdyr som jakter i flokk og som lever av større pattedyr. Elg er det vanligste byttedyret i Norden. Ulven er et myteomspunnet dyr som har blitt utsatt for intensiv jakt og forfølgelse i flere hundre år. På slutten av 1960 tallet så var den felles svenske, nord-finske og norske bestanden trolig nede i ca 20-25 dyr, og i 1973 ble ulven totalfredet i Norge.

Lodnefiol er knyttet til halvåpne løvskoger, helst på kalkrik berggrunn, og blomstrer tidlig om våren. De fleste norske funn er gjort i Oslo, Hole, Horten og på Jeløya.

En fjellrypestegg holder oppvisning på en bar bergrabb i høyfjellet vinterstid.

Blankstorkenebb er knyttet til bergvegger og bergkoller, oftest i skygge, i næringsrik skog. Sør- og vestpå finnes den også ofte på mer åpne berg, som her på kalkrike strandberg i Bamble. Arten ses i bergsprekken sentralt i bildet.

Hvitkinngås hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja. Bestanden på Svalbard har vært i kraftig vekst, og talte i 2005 ca 27.000 individer, etter at den var beregnet til noen få hundre på slutten av 1940-årene. Disse passerer norskekysten hver vår og høst på vei til og fra overvintringsområdene i Skottland. Østlandet har også en liten bestand som de siste årene har tatt seg kraftig opp. Bildet viser hvitkinngjåsflokk med store unger i dam på elveslette på Svalbard.

Dompap er en ganske stor og kompakt bygd fink. Den er vanlig i skog over store deler av landet, og er hovedsakelig standfugl. På grunn av sitt tilbaketrukkede og stillferdige levevis er det lettest å legge merke til den på foringsplasser.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Klippeblåvinge på smørbukk. Sommerfuglen har en karakteristisk rad med svarte flekker langs vingekanten, både på framvingen og bakvingen. Klippeblåvinge er en av våre to sjeldneste blåvinger. Arten var tidligere utbredt langs Øst- og Sørlandskysten fra svenskegrensa til Aust-Agder. Etter 1970-tallet har arten gått kraftig tilbake, og i dag er den kun kjent fra to begrensede områder i Østfold og Aust-Agder. Klippeblåvingen flyr i mai-juni på åpne klipper og svaberg langs kysten. Larven lever på smørbukk. Kilde: Artsdatabanken

Grønne skudd av huldretorvmose. Arten finnes hovedsakelig i Hedmark og Oppland, men med et fåtall kjente lokaliteter ellers på Østlandet og i Trøndelag. Den vokser i sumpskog (geogen myrskog) med først og fremst dominans av gran i tresjiktet. Grøfting av myr- og sumpskoger de siste 100 år har ført til ødeleggelse av reelle norske forekomster, og det antas at videre forringelsen av voksesteder som følge av skogbruk vil fortsette i noe grad framover.

Tåkefull gammel granskog.

Billen Rhagonycha fulva på hjorerot.

Hornblad (Ceratophyllum demersum) trives i næringsrike sjøer og elver. Bildet er fra Børsesjø naturreservat.

Dobbeltbekkasin er en vadefugl som ligner på enkeltbekkasin, men er litt større, har kortere nebb og hvite stjerthjørner. Den hekker i fjellet i Sør- og Midt-Norge og trekker helt til Afrika sør for Sahara for å overvintre. Hannende samles på leikplasser om natten, når de har ankommet hekkeområdene fra slutten av mai. Der har de en særegen spill. Bildet viser en dobbelbekkasin på en myr med mye vier. Her er den godt kamuflert og ikke lett å oppdage.

Lunde er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html