Søstermarihånd er en orkidee som trives på næringsrike slåtteenger og naturbeitemarker. Helst kalkholdig grunn. Her er den fotografert på de store og utrolig flotte orkideengene på Stora Karlsø i Sverige.

Gammel rik sandfuruskog på tykke sandige løsmasser er viktig leveområder for en rekke spesialiserte mycorrhiza-sopp bl.a. flere korallsopper. Den avbildete sandkorallsopp (Ramaria eosanguinea) (tidligere kallt jodkorallsopp) er en viktig signalart for slike artsrike miljøer.

Hengepiggfrø er knyttet til naturtyper i tilbakegang. Arten har vært utbredt i fjord- og dalstrøk over store deler av landet fra nedre Østlandet til fjordstrøk på Vestlandet og til indre Finnmark. Arten har i senere år minsket i funnfrekvens.

Lind er ett av edelløvtrærne våre og trives best i sørvendte varme lier og urer. Lind kan bli svært gammel. Lind er spesialtilpasset et liv i rasmarkene hvor rotsystemet oftest overlever de stadige rasene som knekker stammene. Rotsystemet kan derfor bli svært gammelt og en antar at de eldste kan bli flere tusen år gamle.

Korallkjuke er knyttet til gamle eikeskoger og vokser i tilknytning til basen på gamle og grove eiketrær. Den forårsaker vitråte på eika. Her er den fotografert under Mjølkeeika i Berge landskapsvernområde.

Spekkhogger er en stor tannhval i delfinfamilien, med en lengde på opptil 9 meter og en vekt på opptil 5,5 tonn. Hannen blir størst. Kroppen er karakteristisk svart med hvit buk, en hvit flekk bak øyet og en grå flekk bak ryggfinnen. De har en trekantet (hann) eller sigdformet (hunn) ryggfinne som kan bli opptil 2 m lang hos hannen. Spekkhoggerne er kraftige og hurtige flokkdyr som samarbeider når de jakter. Stimfisk og sjøpattedyr er viktigste byttedyr. Spekkhoggere finnes i alle verdens hav og er vanlige i norske fystfarvann. Bildet viser en liten flokk med spekkhoggere utenfor Andenes i Vesterålen.

Haukugle er en delvis dagaktiv ugle som hekker i fjellskog og nordlige skoger. Den legger gjerne reiret sitt i toppen av en høystubbe. Antallet fugler varierer mye fra år til år, avhengig av smågnagertiltgangen. Bildet viser en haukugle på jakt.

Ulv (Canis lupus) fotografert i vill tilstand på grensen mellom Finland og Russland. Her ett dyr under målrettet vandring. Ulven er et utpreget rovdyr som lever av større pattedyr som elg og rein. Ulven er et myteomspunnet dyr som har blitt utsatt for intensiv jakt og forfølgelse i flere hundre år. Bestanden tok seg opp etter totalfredning i 1973, men er fremdeles svært lav.

Islandshester er hardføre dyr som får tykk vinterpels, som liker seg ute i vær og vind også på vinteren.

Bildet viser ekegresshoppe på planten hjorterot, som er en plante som i Norge bare vokser på kalkrik berggrunn i Oslo-området. Eikegresshoppe er den eneste trelevende gresshoppearten i Norge. Den er relativt liten, langvinget og lysegrønn, og oppholder seg i løvtrær hvor den livnærer seg av andre insekter. Utbredelsen følger kyststripa langs Østlandet og Sørlandet. Kilde: Artsdatabanken.

Ådalselva naturreservat er vernet for å bevare et viktig og helhetlig elvesystem med flere evjer, bukter, viker og tjern i tilknytning til hovedløpet. Området er særlig viktig for overvintrende sangsvaner og andre våtmarksfugler. Tjernene er også viktige som hekke-, nærings- og trekkområder for våtmarksfugler.

Stellerender ved et isflak. Stelleranda er en liten arktisk dykkand, med ganske lang stjert, flat isse og kantete hodeform. Hannen har karakteristisk fargerik praktdrakt, mens hunnen er mørkebrun. Den hekker på den russiske tundraen og har Øst-Finnmark som det største og eneste overvintringsområde i Norge. Bestanden som overvintrer i Europa er på mellom 10 000 og 15 000 individer, noe som er en 50 prosent nedgang på 10 år. I de senere årene har mellom 2000 og 3000 fugler overvintret i Øst-Finnmark. Noen overvintrer også i Østersjøen. Kilde: Artsdatabanken

Dvergbegermose (rødbrunt beger i midten) vokser på kalkrik leire i kornåkre, veikanter og andre steder med jevnlig forstyrrelse/blottlegging av substratet. Den er kjent fra Oslofjord-området og Trondheimsfjord-området. Dette er en sørlig og varmekjær art, sterkt knyttet til lokaliteter med særlig varmt mikroklima sommerstid. Her fra vestvendte hyller i kalkberg langs Frierfjorden

Humlebillen er en bille som etterligner humler for å unngå å bli spist. Arten er vanlig i hele landet og en finner den som oftest på blomster der den suger nektar. Den fungerer også som pollinator.

Vipe er forsatt en av våre vanligste vadefugler, men har fått kraftig tilbake som en følge av intensiveringen av jordbruket.

Havørn lever stort sett av fisk og sjøfugl, men tar gjerne åtsler også, her et rådyr. Havørna er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Etter et lavmål i bestanden på 1970-tallet på ca 400 par har bestanden tatt seg opp igjen og talte i 2000 ca 1900-2000 par. Havørna ble fredet i 1968. Her er en ungfugl fotografert ved fuglefjellet Runde på jakt etter bl.a. krykkje.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Ærfuglen er en av våre vanligste marine ender. Den hekker tildels tallrikt langs norges kyster og i skjærgården. Arten var i lang tid sjelden i indre Oslofjord, men ble vanlig når fjorden ble renere - sannsynligvis som følge av mer blåskjell. Her en flokk med hanner og hunner som dykker etter blåskjell.

Hare, også kalt nordhare, er en stor gnager som veier 2,5-5 kg som voksen. Den har karakteristisk utseende med lange og kraftige forbein og lange ører. Om sommeren har alle populasjonene pels i forskjellige bruntoner. Der det er snø om vinteren skifter haren til hvit vinterpels. Hare er et nattaktivt dyr som er utbredt over hele Norge. Den er finnes forøvrig nesten over hele Fennoskandia og helt til østlige Sibir.

Fjellerke har karakteristiske, markerte hodetegninger i svart og gult tegninger på hode, hals og bryst. Hannen har to små, svarte "fjærhorn" på hodet. Arten er utbredt i mange fjellområder på den nordlige halvkule. I Norge er den en sparsomt forekommende over tregrensa, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. I Sør-Norge opptrer den bare i karrige områder i høyfjellet. Det forventes at klimaendringer vil føre til at bestanden av fjellerke går tilbake, som følge av at skog- og viervegetasjon sprer seg nordover og høyere til fjells når temperaturen øker. Fuglen vil forsvinne fra mange områder der den lever i dag når vegetasjonen som lerka er avhengig av endres.