Vasskjuke er en sopp som skaper brunråte. Den er først og fremst knyttet til gran, men er også en sjelden gang funnet på løv. Vasskjuke er ofte knyttet til eldre naturskog.

Et ekorn sitter i kanten av en dam.

Eldre ospesuksesjon med mye død ved er viktig for en rekke krevende arter, bl.a. ospehvitkjuke som ses på stokken.

Edelgran er flere steder et stort problem for det stedegne biologiske mangfoldet. Edelgrana er effektiv til å frø seg og de små plantene danner fort tette tepper på skogbunnen. Manuell fjerning av plantene er en effektiv, men tidkrevende arbeidsoppgave. På bildet brukes en ryddesag til å kutte plantene.

Gaffelullurt er en ettårig planteart i kurvplantefamilien. Hele planten er gråhåret og som regel gaffelgrenet. Kurvene er små, og gulbrune øverst. Planten blir 5–15 centimeter høy. Gaffelullurt er en eurasiatisk planteart, som i Norge bare har noen ytterst få gjenværende forekomser langs kysten mellom Krisiansand i Agder og Hvaler i Østfold.. Kilder: Store Norske Leksikon, Artsdatabanken/Artsobservasjoner.

Sjøørret er en underart av ørret. Den er anadrom, som vil si at den vandrer mellom ferskvann og saltvann under sin livssyklus. Som ungfisk lever den de første årene i elver før den trekker ut i fjordene som voksen. Under gyting trekker den tilbake til elva. Under halvparten av fiskene gyter mer enn en gang. Bildet viser en stor, utgytt og død sjøørret.

Blåbåndvannymfe som soler seg på et strå. Blåbåndvannymfa er en art som stiller store krav til sitt leveområde. Den finnes gjerne ved små elver eller kraftige bekker som renner gjennom jordbrukslandskap med leirgrunn. Arten er svært sjelden i Norge, men vanligere sydover i Europa.

Krattsoleie er knyttet til tørr kulturmark og urterike kanter, samt åpen skog, oftest på baserik grunn. Her fra åpen kalkfuruskog.

Storspove er en meget stor vadefugl, med et karakteristisk langt nedoverbøyd nebb. Den hekker spredt i tilknytning til våtmarker og enger over mesteparten av landet, men mest langs kysten. Storspove overvinter hovedsakelig i Vest- og Sør-Europa. Bildet viser storspove i sangflukt.

Brunbjørn som nettopp har kommet ut av hiet. Fotografert i vill tilstand på vårsnø i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Tretåspett (Picoides tridactylus) er en hakkespett knyttet til eldre dødvedrik barskog, hvor den bl.a. lever av barkebiller. Her tretåspett hann, med typisk gul issse, på en høystubbe av furu.

Gjenåpnet naturlikt bekkeløp i urbant miljø. Gjenåpning av bekkelløp regulerer avrennningen i nedbørsperioder og kan på den måten dempe flom. Samtidig er de estetisk innbydende og kan være viktige for å ivareta og tilbakeføre biologisk mangfold. På bildet dominerer planteartene kattehale og den fremmede arten mongolspringfrø. Mongolspringfrø er en ettårig, ca 0,5 m høy fremmed art, med små blekgule blomster. Den kommer opprinnelig fra Mellom- og Øst-Asia. Planten ble i 1870-80-årene spredd fra botanisk hage i Oslo for forsøksdyrking til en rekke privathager rundt i landet. Den har trolig også etablert seg i naturen via lagringsplasser for importert tømmer og importert plantemateriale. Arten trives best i halvskygge eller skyggefullt miljø på relativt næringsrik, fuktig jord, særlig flommarkskog. Omfattende, tette bestander, slik som på bildet, er vanlige. Disse kan føre til fortrengning av stedegne arter, endringer i jordbunnsforhold og økt ersjonsfare. Kilde: Artsdatabanken.

Småragg (Ramalina dilacerata) er en sjelden lav som er knyttet til fuktige bekkekløfter. I Norge er de fleste funnene gjort i Gulbrandsdalen. Der vokser den gjerne på gråor langs vassdragene.

Heilo i sommerdrakt, med karakteristisk svart buk. Heilo hekker på høyfjellet og på torvmyrer i skoglandet.

Låvesvale er en sommergjest, som hekker vanlig i tilknytning til bygninger, bruer og andre mennskelige kontruksjoner over store deler av Norge. Arten er vanligst i det åpne jordbrukslandskapet. Låvesvale har karakteristisk dypt kløftet stjert med trådsmale stjertspyd, mørkt blåglinsende overside og blodrød strupe og panne. Bildet viser en låvesvale som flyr over dammene i Moutmarka i Færder nasjonalpark på jakt etter insekter.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en bjørn som lukter på en pinne som flere andre bjørner har markert på.

Svalbardvalmue er en vanlig plante på hele Svalbard, men en av de sjeldneste plantene i fastlands-Norge, med bare noen få voksesteder på Varangerhalvøya i Finnmark. Planten er ca. 15 cm høy og har gule eller kvite blomster med fire store kronblad. Den er konkurransesvak og vokser helst i rasmark og på grusjord. Svalbardvalmue er fylkesblomst for Svalbard.

Voksen gråmåke som letter.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Huldrenøkkel er kritisk truet på grunn av svært få reproduserende individer (skudd) og tilbakegang. Arten har svært små forekomster. Økologien er todelt. Dels forekommer på sandige tørrbakker som på bildet, dels på moldjord i edellauvskog.