Havørn lever stort sett av fisk og sjøfugl, men tar gjerne åtsler også, her et rådyr. Havørna er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Etter et lavmål i bestanden på 1970-tallet på ca 400 par har bestanden tatt seg opp igjen og talte i 2000 ca 1900-2000 par. Havørna ble fredet i 1968. På bildet tar havørna et skikkelig tak i åtselet for å komme til kjøttet.

Død elg som har satt seg fast i ett gjerde og gått en pinefull død i møte. Gjerdestolper og ståltråd sees i bakgrunnen. Mange gjerder og ståltråder i utmarka utgjør en fare for pattedyr som setter seg fast. Her har rev og kråkefugl spist sjelettet rent for kjøtt.

Lobothallia radiosa er en sjelden skorpalav som vokser på soleksponerte kalkberg i indre Oslofjord, Ringerike og ved Mjøsa. Dette eksemplaret er fotografert på Brønnøya i Asker kommune.

Hogst er en alvorlig trussel mot tårekjuke og et stort antall andre arter knyttet til gammel eik. Fruktlegemet av tårekjuke er ganske stort og ettårig. Som fersk har den lys brun til kremgul farve og utskiller en lys brun væske. Tårekjuke er en av mange arter som først og fremst lever på gamle og grove eiker, ett miljø som har blitt sjeldent i dagens skog- og kulturlandskap. Arten snylter på røttene til gamle eiketrær, og forårsaker hvitråte hos vertstreet. Tårekjuke er svært sjelden forekommende i Sør-Norge, men noe mer vanlig sørover i Europa.

Isbre, høye fjell og svartbrynalbatross på Sør Georgia i Sør-ishavet, nær antarktis. Økt avsmelting av isbreene i Antarktis, som inneholder 90 % av verdens ferskvann, vil kunne føre til omfattende global oppvarming og havnivåstigning.

Bildet viser en dame som fotograferer torskefiskene torsk og sei i et akvarium. Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'. Sei kan bli opptil 120 cm lang og veie over 20 kg. Buken og sidene er sølvgrå, mens ryggen er mørkere. Bare ungfiskene har en kort skjeggtråd. Både torsk og sei er økonomisk viktige fiskeslag, med et omfattende fiske.

Fangst av edelkreps har lange tradisjoner i Steinsfjorden, som trolig har landets sterkeste bestand av arten. Her er et fint eksemplar som er litt skummelt å holde.

Ballblom er en høyvokst engplante med karakteristisk gul blomst, som vokser på fuktig, næringsrik og gjerne kalkrik jord.

Vår i skogen med mye blåveis. Blåveis er en god indikator på rikt jordsmonn.

Liten salamander (Triturus vulgaris) formerer seg i næringsrike dammer og myrtjern. De voksne dyrene vandrer til dammene i april/mai og opp fra dammene i når de er ferdige med parring og egglegging i juni-august. Her en voksen hann på land. Gjenfylling av dammer, forsuring, forurensning og utsetting av fisk er noen av faktorene som har resultert i at den har vært i tilbakegang i Norge og verden forøvrig.

Rustdoggnål (Sclerophora coniophaea) er en knappenålslav på 3-4 mm som vokser på naken ved av gran. Arten vokser på beskyddede områder av gamle og døde grantrær. Arten er knyttet til gammel skog med store naturverdier og er dermed en god signalart.

Håndmarinøkkel eller handmarinøkkel (Botrychium lanceolatum) avbildet på artsrik, tørr og baserik slåtteng. Artsrike slåttenger har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel.

Svalbardrype er en stedegen underart av fjellrype, men er større og mer rødbrun i sommerdrakt enn fjellrype på fastlandet. Det er den eneste landfuglen som oppholder seg på Svalbard året rundt. Utbredelsen er begrenset til Svalbard og Frans Josefs land. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Stortveblad vokser for det meste på kalkrik grunn, oftest i skog eller på myr, men også på slåtteeng og beitemark. Den finnes over mye av landet helt nord til Porsanger.

Steinkobbe ern en typisk kystsel, som lever i kolonier spredt langs norskekysten. Arten liker å ligge på et skjær og la solen varme opp kroppen. Den jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. De spister fisk som sei, hyse, torsk og sild.

Grynrosettlav, Physcia dimidiata, er globalt vidt utbredt i kontinentale områder. I Norden finnes den bare i Norge og har her sin hovedforekomst i Gudbrandsdalen. Arten er knyttet til lysåpne til noe skyggefulle, kalkrike bergvegger (ofte kalkskifer) i kulturlandskapet og til dels i rik løvskog. Den er generelt negativt påvirket av gjengroing pga redusert drift i kulturlandskapet og av utbygging på lokalitetene.

Bildet viser Anders Endrestøl fra NINA som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord. Her er den fotografert i Strykenåsen naturreservat.

Karstrødspore Entoloma excentricum s. str. (i snever forstand) opptrer mest i havnær kalktørreng (åpen grunnlendt kalkmark) og kalkrik naturbeitemark.