Praktærfuglen er en arktisk dykkand i nær slekt med ærfugl. Hunnfuglen er svært lik ærfuglhunnen, mens hanner i praktdrakt har umiskjennelig orrangegul nebbknøl, lillarødt nebb og blålig isse og nakke. Praktærfugl hekker i de høyarktiske delene av Nord-Amerika og Russland, samt mer fåtallig på Grønland og Svalbard. Den er bare funnet hekkende ytterst få ganger i fastlands-Norge, men er relativt vanlig i Nord-Norge om vinteren. Bildet viser praktærfugl hann i praktdrakt.

Entoloma anatinum (E. fulvoviolaceum) forekommer i kalkrike semi-naturlige enger og andre åpne grasmarker, samt kalkrik skog (særlig kalkfuruskog og høystaudegranskog). Her fra kalkrik slåtteng.

Tyvjoen er den vanligste av joene i Norge og hekker langs hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften.

Når vær og forhold klaffer kan fisket i Jotunheimen by på mye og fin fisk. Her er det stor glede for barn og voksne med nyfanget ørret.

Vivendel er en busk og klatreplante med motsatte elliptiske blad, som slynger seg langs bakken og opp i busker og trær. Da har tette samlinger av ganske store, gulhvite blomster som dufter sterkt på kvelds- og nattetid for å lokke til seg nattsvermere som pollinatorer. Vivendel lever i løvskog, kratt, knauser og berg og er utbredt fra i kyststrøkene fra Oslofjorden til Nordmøre.

Gråstrupedykker er en forholdsvis stor dykker. Om sommeren har den kastanjebrun hals, og svart kalott og nakke. Det grå hake- og kinnpartiet lyser på lang avstand. Om vinteren forsvinner den brune halsfargen. Gråstrypedykker har en østlige utbredelse i Europa, der den hekker i næringsrike våtmarker. Det finnes relativt små hekkebestander i Danmark og Sverige, samt at noen få par hekker i Norge (Troms). I vinterhalvåret fra september til april er arten ganske vanlig forekommende langs store deler av norskekysten nord til Troms. Bildet viser gråstrupedykker på hekkeplass i sommerdrakt.

En vokser havørn under landing. Havørna er vår største rovfugl med et meget stort vingespenn. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Ilanddrevet stor kysttrosk funnet på en strand i indre Oslofjord i februar 2016. Kysttorsken i indre Oslofjord er en unik og truet fiskestamme. Spregningsrarbeider i forbindelse med utvidelse av farleden i indre Oslofjord, som pågikk samtidig med dette funnet, ble av Havforskningsinstituttet vurdert å kunne medføre omfattende skade og dødlighet på gytefisk som følge av trykkbølger.

Havørna er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Havørn lever stort sett av fisk og sjøfugl, men tar gjerne åtsler også. Etter et lavmål i bestanden på 1970-tallet på ca 400 par har bestanden tatt seg opp igjen og talte i 2000 ca 1900-2000 par. Havørna ble fredet i 1968. Bildet viser en ung havørn i et fuglefjell, og alkefugler som flyr forbi. Her livnærer den seg av både voksne fugler og ungfugler. Når hekkefuglene i fuglefjellet flykter unna ørna benytter ravn og stormåker seg av anledningen til å røve reir.

Turvegen gjennom Dronningberget på Bygdøy er vakkert omkranset av lindetrær. Dronningberget er samtidig en av våre viktigste lokaliteter med kalklindeskog med et uttall av sjeldne og truede arter av sopp.

For mange familier er bærplukking en viktig friluftsaktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på syltetøy, dessert, gelé og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her utsnitt av en bøtte med rognebær, som egner seg godt for gelé.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Ådalselva naturreservat er vernet for å bevare et viktig og helhetlig elvesystem med flere evjer, bukter, viker og tjern i tilknytning til hovedløpet. Området er særlig viktig for overvintrende sangsvaner og andre våtmarksfugler. Tjernene er også viktige som hekke-, nærings- og trekkområder for våtmarksfugler.

Vårblomstring i Moutmarka naturreservat. Fjærekollen står i full blomst.

Myrrhauk er en slank og elegant kjerrhauk, slankere enn den nær beslektede sivhauken. Hannen er lys, med svarte vingespisser, mens hunnen er brunspraglet. Begge kjønn har hvit overgump. I Norge hekker myrhauk spredt og fåtallig i vierbevokste myr- og heiområder i fjellet i Sør-Norge, samt noen få par nordover til Finnmark. Myrhauken er en smågnagerspesialist, som først og fremst hekker i gode smågnagerår. Arten trekker sørover om høsten og overvintrer normalt på kontinentet, og mer sjelden lengst sør i landet. Bildet viser en myrhauk hann jaktende over en vier-og bjørkebevokst myr.

Billen Rhagonycha fulva på hjorerot.

Linerla er en utpreget insektsspiser. Den foretrekker åpne områder hvor det er lett å se og fange bytte. Linerla er en trekkfugl og overvinter i Middelhavsområdet og Afrika.

Orkideen brudespore i artsrik eng. Leveområdet for brudespore er blitt sterkt innskrenket i senere tid fordi slåtte- og beiteenger på baserik grunn i låglandet er omtrent forsvunnet. Her er den avbildet på en verdifull restlokalitet med artsrik slåttengvegetasjon. Den hvite jåblom ses også.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Kilde: Norsk polarintitutt. http://www.npolar.no/no/arter/isbjorn.html

Villreinsbukk i elegant sprang.