Bildet viser egg av eremitt. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Bildet viser oreskog langs Sørkedalselva, som er smittet av Phytophthora sp. og der det fleste oretrær er døde eller skadet. Slektsnavnet Phytophthora kommer fra gresk og betyr planteødelegger. De hører til et eget rike (Stramenophila) på linje med sopp-, dyre- og planteriket. På verdensbasis er det påvist ca. 150 arter av Phytophthora, der noen er blant de verste skadegjørere som finnes på treaktige vekster. De fleste Phytophthora-arter er jordboende, men sporene sprer seg effektivt med vann.

Granbendellav som ses som små svarte prikker, er en krevende lavart som vokser på barken av gamle grantrær med stabil bark i fuktige miljø. Gjerne i bekkekløfter og i fuktige boreale regnskoger.

Ålegras er en av svært få marine blomsterplanter pg den vokser på sand- eller mudderbunn i grunne områder, hvor det kan danne store undervannsenger. Ålegras vokser normalt i grunne områder, ned til ca. 10 m dyp, og på flat bunn opp mot 10° helningsvinkel. Større forekomster av undervannsenger er uvanlige og dels sjeldne og naturtypen inneholder flere spesialiserte arter og samfunn, og rødlistearter og sjeldne utforminger forekommer. Ålegrasenger og andre sjøgrasområder er svært produktive og regnes som viktige marine økosystemer på verdensbasis. Undervannsenger er ofte viktige næringssøkområder for sjeldne fuglearter. Menneskelige aktiviteter som forurensning og fysiske habitatødeleggelser som mudring, utfyllinger og etablering av kaianlegg er blant de mest alvorlige truslene for ålegrassamfunnene langs norskekysten. De siste årene har det vært en stor stor framvekst av matter av trådalger i ålegrasområder. Trådalgene skygger for ålegras og vil, når de dør på høsten, medføre et høyt forbruk av oksygen og forringet tilstand. Trådalgenes vekst er trolig forårsaket av overgjødsling, overfiske og global oppvarming. Kilde: http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Miljoovervakning/Kartlegging-av-natur/Kartlegging-av-naturtyper/Marine-naturtyper/Oversikt-marine-naturtyper/Alegrasenger/

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Bildet viser rynkerose som er bekjempet en gang med sprøytemidler. Bladene visner eller blir bleke i fargen. Oftest må det sprøytes over to omganger for å bli kvitt planten. I forgrunnen vises en plante som ikke har vært sprøytet og i bakgrunnen en plante som har vært sprøytet.

Fjæreplytt er en vadefugl på størrelse med en stær. Den er utbredt fra de arktiske deler av Canada og østover til Grønland, Island, Færøyene, Svalbard, Skandinavia og Vest-Sibir. I Sør-Norge hekker den spredt i høyfjellet. I Nord-Norge hekker den enkelte steder langs kysten, spesielt i Øst-Finnmark. På Svalbard er det en vanlig hekkefugl. Hunnen forlater kullet etter klekkingen, og hannen har eneansvaret for oppfostringen av ungene. Fjæreplytt er ofte tillitsfull og kan oppleves på nært hold. Bildet viser en enda ikke flyvedyktig fjæreplytt-unge.

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord.

Alkekonge er den minste av de europeiske alkefuglene, og er en tettbygd og kompakt alkefugl med korte bein og et kort, butt nebb. Den hekker i steinurer og i sprekker og hulrom i bergvegger i arktis. Om vinteren er den vanlig forekommende langs norges kyst. Alkekonge er den mest tallrike fuglearten på Svalbard og en av de mest tallrike sjøfuglartene i verden. Bildet viser alkekonger på hekkeplass.

Cortinarius aurantiomarginatus danner mycorrhiza med gran i næringsrike skoger. Her er den fotografert i en kalklindeskog i Nesøytjern naturreservat.

Spesielle lavsamfunn dominert av lungenever (lobarion-samfunn) vokser på grankvister i gammel og svært fuktig midt-norsk kystgranskog.

Sannsynlig lundhumle, som sanker nektar på rødkløver. Lundhumle er en forholdsvis liten art som kommer for fullt relativt seint på sommeren. Den er særlig glad i planter som blåklokker, storkenebb og geitrams. Med sine gule og svarte bånd er den vanskelig å skille fra jordhumlene, men det gule båndet på bakkroppen er ofte brutt i midten. Kilde: Artsdatabanken.

Taigakjuke er en sopp knyttet til lokaliteter med god kontinuitet i død ved av gran eller furu. Her avbildet på gran.

Sitkagrana ble først plantet i Norge ved overgangen til 1900-tallet, og fra rundt 1950 spilte den en viktig rolle i skogreising på kysten av Vestlandet og i Nord-Norge. Sitkagrana vokser raskere og har en større produksjon enn både gran, furu og bjørk, og i dag har vi om lag 500 000 dekar sitkagranskog i Norge. Treet har blågrønne og svært spisse nåler som har to hvite bånd på undersiden. På avstand får treet derfor et grålig skjær over seg. Kilde: www.sabima.no Gran er et fremmed treslag på Vestlandet da treslaget ikke har etablert seg her på naturlig vis. Istedet har skogbruket gjennom mange år drevet med systematisk skogplanting av gran. Skogplantingen er en trussel mot det biologiske mangfoldet da de naturlige og ofte rike løvskogene og kystlyngheiene forsvinner på bekostning av granplantefelt.

Brakkvannspoller er viktige miljøer for en lang rekke arter. Her fra en artsrik brakkvannspoll i Moutmarka med dominans av sverdlilje. Sverdlilje vokser på våte steder og i grunt vann opp til Nordland.

Eikelav vokser både på trær og stein i kulturlandskap langs kysten nord til Sogn og i øvre dalfører på Østlandet. Den er relativt sjelden. Artens bestand antas å bli redusert pga. gjengroing av beitemarker og hagemarkskog. Her fra kalkknaus på sauebeite.

Gammel furuskog fra Engerdal kommune. Området er en del av et større område som er vurdert som internasjonalt verneverdig (Sorkvola).

Smånøkkel etter blomstring. Vokser på kalkholdig og tørr mark. I beitemark (kanter), tørrbakker, veikanter og på berg.

Stolt Henrik er en plante som i utgangspunktet er fremmed i Norge, men siden den er innført til Norge sp tidlig som middelalderen så regnes den som naturlig hjemmehørende og skal dermed rødlistevurderes. Den vokser på godt gjødslede steder rundt gårder og beitemark og næringsrik skrotemark. Den er også funnet sporadisk på skrotemark. Arten har aldri vært særlig vanlig noe sted i Norge, men den har de siste årene hatt en tilbakegang som skyldes opphør av skjøtsel av kulturmark og gjengroing med mer konkurransesterke arter. Kilde: Artsdatabanken.no

Flammebrunpiggen er en sjelden piggsopp som danner mycorrhiza med gran og furu. Den vokser som regel i lysåpen kalkskog.

I Moutmarka naturreservat går gammelnorsk spælsau på beite og holder naturbeitemarka i hevd.