Tretåspett (Picoides tridactylus) er en hakkespett knyttet til eldre dødvedrik barskog, hvor den bl.a. lever av barkebiller. Her en hann, med typisk gul isse, på en gran.

Bildet viser en svalbardrype-hann. Svalbardrype er en stedegen underart av fjellrype, men er større og mer rødbrun i sommerdrakt enn fjellrype på fastlandet. Det er den eneste landfuglen som oppholder seg på Svalbard året rundt. Utbredelsen er begrenset til Svalbard og Frans Josefs land. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Humler er viktige pollinatorer i kulturlandskapet.

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Mørk jordhumle som sanker nektar på hageplnaten løvemunn i bed i Oslo sentrum. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Heipiplerke hekker i åpent terreng over hele landet, men er vanligst i fjellet og langs kysten. Den er som andre piplerker gråbrun spraglete, og er svært lik trepiplerke. Heipiplerke er en av de fuglene som oftest er vert for gjøkunger. Den overvintrer i Sør- og Vest-Europa. Bildet viser heipiplerke i en fjellbjørk øverst i bjørkebeltet i fjellet.

Krykkje er den mest utpregede sjøfuglen av våre måker. Den hekker i kolonier og legger reir på små hyller i bratte fjellskrenter langs kysten vår. Den treffes fra Rogaland til Finnmark og på hele Svalbard. Bildet viser en krykkje som samler inn materiale til reiret.

Turen opp til den 1020 meter høye Bjønneskortenatten i Sigdal kommunne er blitt en veldig populær tursti. Stien er kalt Madonnastien og i hovedsak bygget opp av steinheller av sherpaer fra Nepal. Arbeidet ble startet sommeren 2016 og ferdigstilt i 2019. På toppen er det plassert ut en plakat som viser hvor de omkringliggende toppene er.

Makrellfiske er alltid populært blant barna da det ofte kan bli gode fangster. Rensing av fisk kan da bli en stor oppgave.

Oksetungesopp (Fistulina hepatica) er en sopp som skaper kraftig brunråte på eik. Du finner den helst på ordentlig gamle eiketrær både i kulturlandskapet og i skogen. Den vokser ofte langt nede på basis av levende trær eller døde trær.

Japansk drivtang er en hurtigvoksende alge som har blitt introdusert til Europa med østersoppdrett fra vestlige deler av Stillehavet. Den ble påvist i Norge i 1988 og har siden spredt seg fra Østfold til Sogn og Fjordane. Den raske veksten gjør at den kan utkonkurrere det stedegne algesamfunnet. Kilde: www.sabima.no

Gulveisen vokser i næringsrik løvskog og har en svært oppdelt utbredelse. I bærum finner en den bl.a. i Kjaglidalen naturreservat og i partier langs Isielva. Dette bildet er tatt ved Bjørum.

Bildet viser breiflabb på sandbunn i et akvarie. Breiflabben kan bli opptil 200 cm lang og veie over 70 kg, men er vanligvis betydelig mindre. Den er som oftest brun eller grå på ryggsiden, med mørkere flekker. Buken er helt hvit. Kroppen er flattrykt med et veldig bredt hode, som utgjør nesten halve lengden av fisken. Brystfinnene er runde og meget store. Den fremste finnestrålen i første ryggfinne er omdannet til et «fiskeredskap» som den bruker for å lokke til seg andre fisker mens den ligger stille. Når byttet er nære nok blir den sugd sugd inn i gapet. Breiflabben er en mester i kamuflasje og går omtrent i ett med bunnen. Breiflabben blir ofte observert halvveis nedgravet i sand og er lett å overse på grunn av sin gode kamuflasje. Den er en typisk bunnfisk. Breiflabb er vanlig i hele østlige del av Atlanteren, men finnes vest i Atlanteren. Den er vanlig langs langs hele Norges kyst. Breiflabb blir regnet som en meget god matfisk og det forgår et kommersielt fiske etter den. Insulin ble første gang isolert fra bukspyttkjertelen til breiflabb.

En kråke som søker etter mat i en tangvoll.

Polarlomvi er en typisk alkefugl med svart og hvit fjærdrakt. Den ligner på lomvi, men har litt kortere og kraftigere nebb med en smal hvit stripe langs kanten av overnebbet. Polarlomvien er en arktisk art som på fastlandsnorge kun hekker i meget små antall i noen få fuglefjell i Finnmark. Den er imidlertid en tallrik hekkefugl i fuglefjell på Bjørnøya og Spitsbergen og ellers sirkumpolart gjennom hele Arktis. Den hekker i tette kolonier på smale hyller i bratte klippevegger, ofte flere tusen par sammen. Bildet viser en enslig polarlomvier stående på et isflak i Raudfjorden nord på Svalbard.

Gammel furuskog fra Engerdal kommune. Området er en del av et større område som er vurdert som internasjonalt verneverdig (Sorkvola). Eldgamle stubber vitner om tømmerhogst for mange år siden.

Bever lager karakteristiske sportegn når deg feller trær og gnager bark. Her har den spist bjørk på vårsnø langs en bekk. Den europeiske beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule. Dyret er med på skape sitt eget miljø ved å bygge dammer og store beverhytter som de bor i.

Lappfiskand er en ganske sjelden dykkand, som hekker i klare sjøer og stille vassdrag i nordlige taigabeltet. I Norge hekker den bare regelmessig i Øst-Finnmark. Arten sees fåtallig under trekket lenger sør i Norge, på vei til og fra overvintringsområdene i Mellom-Europa. Noen få fugler overvintrer lengst syd i landet. Her en lappfiskand hann.

Typiske spor ette bjørn langs en elvebredd. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfatende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Passvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Rusland.