Skogjamne er en flerårig urt med krypende jordstengler. Skogjamne er knyttet til gammel barskog, særlig til sandfuruskog som er en rødlistet naturtype. På bildet ser vi et dødt individ som er blitt dekket til med kvist og kjørt over i forbindelse med en flatehogst av gammel furunaturskog.

Åkerholmer på kalkgrunn har gjerne artsrike rester av engflora, plantesamfunn tidligere var vanlig i kulturlandskapet, men som i dag er i ferd med å bli borte. Moderne drift på jordene rundt med sprøyting og gjødsling kan påvirke åkerholmene negativt.

Flatehogst i hekketiden vil føre til at fugler som går til hekking ikke får frem unger det året, eller må starte hekkingen på nytt. Slik hogst er derfor spesielt uheldig i områder med et rikt fugleliv, slik som løvskoger. Her er en bjørkeskog hogd i slutten av mai, noe som er midt i hekketiden for mange fuglearter.

Steinbrudd er ett irreversibelt tiltak som kan medføre store landskapsinngrep i vår høyfjellsnatur. Utfylliing i dette området, ved inngangen til Åmotsdalen landskapsvernområde, har berørt rik kalkvegetasjon i fjellet. Dette er en type miljø med store biologiske verdier.

Lossing av kull på skip ved kullhavna i Longyearbyen. Kulldriften på Svalbard har satt sine tydelige spor. Gruvevirksomhet medfører store naturinngrep. Med denne virksomheten følger også kull som forurenser og endrer jordmonn, vegetasjon og påvirker dyreliv. Kull er et fossilt brensel som spiller en viktig rolle i verdens energiproduksjon som energikilde i kullfyrte varmekraftverk. Kull regnes som den mest forurensende energikilden i bruk i dag, spesielt når det gjelder utslipp av CO2, SO2 og NOx.

Nedbygging fører til at mange verdifulle naturområder med et stort artsmangfold går tapt. Her pågår hogst av store linde- og eiketrær i forbindelse med utbygging av deler av en svært verdifull kalklindeskog på Ullern i Oslo. Eike- og lindestammer taes vare på som et kompenserende tiltak, til nytte for vedlevende insekt- og sopparter.

En ca. 200 år gammel eik, som har vært omfattet av forskriften for utvalgte naturtyper (hul eik), har måttet vike for å justere en fylkesvei.

Bildet viser en ettgreps hogstmaskin ved en pause under skogsdrift. Ettgreps hogstmaskiner står for mesteparten av avvirkningen av skog i Norge. Det er en stor maskin på 6 eller 8 hjul, med en kran som har hogstaggregat. Hogstaggreggatet kan felle, kviste, kappe og sortere stokkene og legge de på bakken for videre transport. Hogstmaskinens prosesser er i stor grad styrt av datasystemer. Kilde: Wikipedia.

Utbygging helt inntil bekker, våtmarksområder og andre verdifulle naturområder forringer ofte områdenes biologiske kvaliteter direkte eller direkte. Drenering, hogst eller spredning av hageplanter er eksepler på forhold som gjerne i tilknytning til slike miljøer. Her er det plantet snøbær, som står i fare for å spre seg ut i naturområdene og konkurere ut opprinnelig vegetasjon.

Kulldriften på Svalbard setter sine tydelige spor. Snøen rundt kullhavna i Longyearbyen inneholder tydeligvis mye kull. Gruvevirksomhet forurenser ikke bare snø, men også jordmonn, vegetasjon og påvirker dyreliv. Kull er et fossilt brensel som spiller en viktig rolle i verdens energiproduksjon som energikilde i kullfyrte varmekraftverk. Kull regnes som den mest forurensende energikilden i bruk i dag, spesielt når det gjelder utslipp av CO2, SO2 og NOx.

Kalkknaus ned åpen grunnlendt kalkmark som har store mengder av planten hjorterot og med innslag av aksveronika. Dette er ofte svært artsrike miljøer med med forekomst av truede arter, slik som her. Informasjonsskiltet langs turveien informerer om naturkvaliteter og trusler, samt oppfordrer til å ta hensyn. Turveien er anlagt som bordgang i kanten av kalkknausen for å redusere konsekvensene av tiltaket for biologisk mangfold.

Industrielt uttak av torv fra norske myrer, til produksjon av ulike torvprodukter, fører til omfattende klimagassutslipp og tap av naturmangfold. Spesielt er høymyrene utsatt. En stor del av de registrerte torvuttakene ligger på typisk høymyr eller atlantisk høymyr. Dette er naturtyper som er sterkt truet i Norge og Europa. Alt dyre- og planteliv på den opprinnelige myra forsvinner som følge av slik virsomhet og alle andre viktige økosystemtjenester opphører, samt fører i tillegg til omfattende drenering av omkringliggende arealer. Bildet viser aktivt torvuttak på atlantisk høgmyr på Andmyran, som har en av de største torvuttakene i Norge. Tiltaket har beslaglagt store arealer med nasjonalt vedifull myr, og har i tillegg dreneringsmessig påvirkning på gjenværende myrarealer som ligger inntil.

Strømmast i vinterlandskap nær høyfjellet

Bildet viser et større utbyggingsprosjekt med flere kraner. Utbygging er en av de største truslene mot biologisk mangfold, særlig i tilknytning til tettbebyggelse.

Tropisk tåkeregnskog og bilvei i Tully Falls National Park, som er en del av Wet Tropics World Heritage Area lengst nordøst i Australia. Wet Tropic regnes som verdens eldste regnskog. Dette er den mest artsrike skogtypen i Australia, med med flere primitive planter som ikke finnes andre steder i verden. Denne bilveien som går i kanten av regnskogen ved Ravenshoe har innvirkning på skogsmiljøet ved at den øker dødligheten til dyrearter som er utsatt for å bli påkjørt. Forøvrig er veibygging i områder som ikke er vernet ofte en inngangsport for fremmede arter og fører til videre utnyttelse, ødeleggelse og oppsplitting av regnskogen.

Utbyggingspresset er stort i kommunene rundt indre Oslofjord. Dette har ført at få kyststrekninger er uberørt av inngrep. Bolig og havneutbyggingen ved Nordre Spro er trolig ett av de største og mest skadelige naturinngrepene i indre Oslofjord i nyere tid. 450 boliger og en stor småbåthavn vil erstatte truet og biologisk verdifull kystnatur.

Hogst av gammel skog med mye død ved og trær i sen livsfase kan gjøre at viktige miljøer for truede arter og biologisk mangfold går tapt. Her er det hogd en slik skog, der også biologisk verduflle stammer er kjørt i stykker med skogsmaskin.

Bygging av motorveger krever mye areal. Her fra byggingen av E16 fra Sandvika til Skui.

Hogstflate i verdifull bekkekløft i Sigdal. Området hadde før hogsten registrert store naturverdier.

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.