Industrielt uttak av torv fra norske myrer, til produksjon av ulike torvprodukter, fører til omfattende klimagassutslipp og tap av naturmangfold. Alt dyre- og planteliv på den opprinnelige myra forsvinner som følge av slik virksomhet og alle andre viktige økosystemtjenester opphører, samt fører i tillegg til omfattende drenering av omkringliggende arealer. En stor del av torvuttakene ligger på høymyr, som er en naturtype som er sterkt truet i Norge og Europa og som vi derfor har et særlig internasjonalt ansvar for å bevare. Bildet viser område med aktivt torvuttak på atlantisk høgmyr på Andmyran, som har en av de største torvuttakene i landet. Tiltaket har beslaglagt store arealer med nasjonalt verdifull myr, og har i tillegg dreneringsmessig påvikning på gjenværende myrarealer som ligger inntil.

Boligbygging og utfylling av stein og fremmede jordmasser har forringet en verdifull naturtypelokalitet langs en bekk med gråor-askeskog. Slike inngrep medfører også ofte raskere avrenning, mer erosjon, dårligere vannkvalitet og økt flom nedstrøms.

Boligbygging og utfylling av stein og fremmede jordmasser har forringet en verdifull naturtypelokalitet langs en bekk med gråor-askeskog. Slike inngrep medfører også ofte raskere avrenning, mer erosjon, dårligere vannkvalitet og økt flom nedstrøms.

Tung hytteutbygging og urbanisering av fjellnære områder er de siste årene blitt mer vanlig flere steder i landet. Her fra Geilo, Buskerud.

Masseutfylling og gravearbeider kan medføre betydelige landskapsinngrep og endringer i vannhusholdning/oppdeming. Bildet viser ulovlig igangsatt grave- og utfyllingsarbedier i et åpent kulturlandskap.

Boligbygging og utfylling av stein og fremmede jordmasser har forringet en verdifull naturtypelokalitet langs en bekk med gråor-askeskog. Slike inngrep medfører også ofte raskere avrenning, mer erosjon, dårligere vannkvalitet og økt flom nedstrøms.

Kulldriften på Svalbard har satt sine tydelige spor. I flere tiår etter at kulldriften har opphørt og slagghaugene har ligget i ro forurenses vann, jordmonn, og vegetasjon. Undersøkelser foretatt i 2018 viser at denne bekken ved en gruvetipp fremdeles hadde svært dårlig vannkvalitet, som følge av høye konsentrasjoner av kobber, nikkel, sink, aluminium, jern og sulfat.

Lirype i siluett på Hardangervidda.

Bygging av veier medfører ofte store inngrep i verdifull vassdragsnatur, særlig når slike legges langs elve- og bekkedaler. Her er en bekk lagt i rør under Europevei 6 (E6) i Drivdalen ved Dovrefjell.

Nedbygging av natur er en av de største truslene for biologisk mangfold og en årsak til naturkrisen. Her har verdifull edelløsvkog på kalkrik grunn måtte vike mot utbygging i forbindelse med bygging av nytt Rikshospital i Oslo. Aksjonister har hengt opp skilt for bevaring av trær inntil byggegropen.

Kulldriften på Svalbard har satt sine tydelige spor. Gruvevirksomhet medfører store naturinngrep. Med denne virksomheten følger også kull som forurenser og endrer jordmonn, vegetasjon og påvirker dyreliv. Kull er et fossilt brensel som spiller en viktig rolle i verdens energiproduksjon som energikilde i kullfyrte varmekraftverk. Kull regnes som den mest forurensende energikilden i bruk i dag, spesielt når det gjelder utslipp av CO2, SO2 og NOx.

En stor hogstflate sett i fugleperspektiv. På bildet ka en også se de tydelige sporene etter markberedning.

Hogst av gammel skog med mye død ved og trær i sen livsfase kan gjøre at viktige miljøer for truede arter og biologisk mangfold går tapt. Her en tømmerlunne med mange hule og døde trær.

En ca. 200 år gammel eik, som har vært omfattet av forskriften for utvalgte naturtyper (hul eik), har måttet vike for å justere en fylkesvei.

Bildet viser inngrep som nylig er gjennomkørt i kantsonen langs bekkeløp, i form av hogst/fjerning av biologisk verdifull kantsonevegetasjon og sumpskog og kanalisering/rensking av bekkeløp. Dette har også medført frigjøring av lagret karbon i skogbunn og at vassdraget i mindre grad greier å holde på vann i nedbørsperioder. Slike inngrep er lite gunstige både for å ivareta verdifullt biologisk mangfold, i forhold til effekt på klima og i forhold til klimatilpasning.

Vindkraft er en viktig energikilde. Bildet viser en vindmøllepark i Narvikfjella. Bygging av vindmøller kan medføre inngrep i verdifulle naturområder og kollisjoner med de mange fugler som følger kysten.

Rosskreppfjorden er regulert og en del av utbyggingen til Sira-Kvina Kraftselskap. På bildet sees en av de store steindemningene.

Vindkraft er en viktig energikilde. Bildet viser en vindmøllepark på Vågsøy i Sogn og Fjordane. Her kan de effektivt utnytte de sterke havvindene. Samtidig kan bygging av vindmøller på slike steder medføre inngrep i verdifulle våtmarksområder og kollisjoner med de mange fugler som følger kysten. Vindmølleparken er under utvidelse og flere vindmøller holder på å monteres.

Utbyggingspresset er stort i kommunene rundt indre Oslofjord. Dette har ført at få kyststrekninger er uberørt av inngrep. Bolig og havneutbyggingen ved Nordre Spro er trolig ett av de største og mest skadelige naturinngrepene i indre Oslofjord i nyere tid. 450 boliger og en stor småbåthavn vil erstatte truet og biologisk verdifull kystnatur.

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.